For ca. et år siden utfordret jeg vår president til å svare på hva Legeforeningen tenker om autorisasjon for eldre leger (1). I mellomtiden har jeg fått forventet avslag fra ankenemnda på søknad om forlenget lisens. Forventet fordi offentlige klagenemnder er oppnevnt for å strø sand på at underliggende organ har fulgt boken til punkt og prikke. Klagenemnder er ikke til for å vurdere om regelverket baserer seg på noe i nærheten av sunn fornuft. Jeg har fått et brev fra presidenten og kopi av brev som sekretariatet har sendt Helse- og omsorgsdepartementet. Begge brev er velskrevne, men uten nye tanker.
Legeforeningens forskningsinstitutt publiserte i nr. 19/2010 en undersøkelse om kollegers syn på aldersgrense for autorisasjon og lisens (2). Artikkelen har ligget i Tidsskriftets redaksjon i rundt ett år før publikasjon og må derfor ha vært kjent omtrent da jeg skrev mitt første innlegg. Forfatterne påpeker her at Norge er nokså alene om å ha så restriktive regler. I Danmark har man siden 2007 hatt en smidigere holdning (som trolig langt på vei ville løst problemet også i Norge) som innebærer at leger kan skrive ut resepter til seg selv og nærmeste pårørende.
Høring og helst bred høring er i dag nærmest en hjørnestein i norsk offentlig forvaltning, og er viktig i forvaltningen av et demokrati. Høring er også et godt hjelpemiddel om noe kontroversielt skal innføres. Forslaget sendes til de 2 – 3 som man vet er de sterke motstanderne, ved bred høring også til 20 – 30 eller flere. Hvis disse andre 20 – 30 ikke er negativt berørt, vil de vanligvis ikke ha noe imot innføringen. Forskningsinstituttet har ikke gjort det slik, de har bare vist hvem som er interessert i eller berørt av gjeldende regelverk.
Tidsskriftet har valgt å la kollega Dag Bruusgaard kommentere spørreundersøkelsen på lederplass (3). Bruusgaard mener at en forutsetning for å få autorisasjon må være at man bedriver klinisk virksomhet, uavhengig av hvilken alder man har. Hans konklusjon er at de yngre legene i undersøkelsen «erkjenner allmennlegenes kompetanse og egne begrensninger bedre enn sine eldre kolleger», og dette er illustrerende for Bruusgaards tolking av det publiserte materialet.
Jeg håper nå vår president vil svare i rimelig klartekst på følgende spørsmål: Er foreningens ledelse innstilt på å få saken juridisk vurdert slik vår vel ansette kollega statsfysikus Fredrik Mellbye foreslo i 1996 (2)? Nei eller Ja? Blir det et ja, blir jeg gjerne med på å vurdere hvem som bør spørres om en slik vurdering og hvilket mandat disse bør få.
