Lovgivningen angående fortsatt lisens for eldre leger har vært mye debattert i Tidsskriftet i det siste (1 – 4). Det som har vært mindre fremme, er den behandling vi blir gjenstand for vi som forholder oss til Statens autorisasjonskontor for helsepersonell.
For det første: All korrespondanse fra dette kontoret er dårlig skrevet og blottet for velvilje. Det oppleves nådeløst overfor personer som gjennom et langt liv har gjort en innsats for samfunnet. Noe av det kan muligens forklares med at tiden og tonen er en annen enn den vi har vokset opp med og er vant til fra tidligere.
Det er verre at de prioriterer så underlig. I det første brevet jeg fikk fra dem fremgikk det at det absolutt viktigste, det som måtte ordnes før man i det hele tatt gikk i gang med saksgangen, var at de byråkratiske omkostninger ble innbetalt. Når det imidlertid kommer til svikt i saksgangen, viser de seg helt uten evne til å ta ansvar for feil som blir begått fra deres side. I mitt tilfelle ble apotekene ikke varslet om at min lisens var fornyet. Jeg skrev til kontoret om dette, og bad om å få svar når melding til apotekene var sendt. Slik informasjon fikk jeg aldri, heller ingen beklagelse over den tabben som var begått. Jeg holdt meg orientert via apotek, og det gikk ytterligere to-tre uker før saken var ordnet.
Nå er tiden kommet til at jeg skal søke om to nye år. Jeg har betalt som de forlanger, men dette har ikke blitt registrert av kontoret. Når jeg kontakter dem telefonisk, henvises jeg fra saksbehandler til saksbehandler – uten at de greier å sette meg over til en som kan ta ansvar. Brev svarer de ikke på, det eneste jeg har fått, er en ny regning på de byråkratiske omkostninger (som jeg vitterlig har betalt). Jeg går ut fra at jeg ikke er den eneste som er blitt utsatt for inkompetent og byråkratisk behandling fra dette kontoret, og at flere vil kunne berette om en liknende følelse av hjelpeløshet i møte med dem.
