Mueller, Martina
Kennerly, Helen
McManus, Freda
Oxford guide to surviving as a CBT therapist
488 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2010. Pris GBP 30
ISBN 978-0-19-956130-8
Tittelen gir ikke direkte assosiasjoner til innholdet som viser seg når man begynner å lese boken. Forfatterne presenterer ikke en overlevelseshåndbok, men en omfattende lærebok i en høyst oppegående og anvendelig terapiform, kognitiv atferdsterapi. Som redaktørene selv uttrykker det: «en praktisk guide som tar for seg de vanlige utfordringer som oppstår i en kognitiv atferdsterapeuts praksis», med spesiell adresse til uerfarne og usikre terapeuter. Med hele 32 bidragsytere, 20 kapitler og nesten 500 sider, sier det seg selv at dette er et omfattende tekst, skrevet av erfarne kognitive atferdsterapeuter. De 20 kapitlene dekker terapisettinger, pasientgrupper, etiske refleksjoner, selvutvikling og selvivaretakelse.
Det som skiller denne boken fra mange andre, er kapitlet der brukernes, pasientenes, stemme slipper til, kommentert av en av forfatterne. Brukerne ble spurt om hva som hjalp dem og hva som ikke hjalp, og hvilke råd de kunne gi til terapeuter generelt basert på egne erfaringer. Ikke uventet bringer disse stemmene positive opplevelser fra denne terapiformen, selv om noen av pasientene trengte flere omganger med forskjellige terapeuter i forskjellige settinger. Temaer som går igjen er: «Valget om å gå i terapi må være ditt eget, ikke basert på press fra velmenende andre personer»; «Finn en terapeut som du kjenner du kan stole på og som du opplever vil deg vel»; «Du må kjenne at du er på lag med terapeuten»; «Struktur i terapien er viktig, den bidrar til forutsigbarhet og trygghet»; «Tillit og optimisme er gjensidig smittsomt».
I det siste kapitlet beskriver to av forfatterne hvordan kognitiv atferdsterapi kan brukes som et selvhjelpsinstrument, mens en anonymisert terapeut forteller om erfaringer med å innta pasientrollen i en terapiform vedkommende hadde brukt gjennom flere år på sine pasienter. Den ene av forfatterne utarbeidet en modell for selvpraksis/selvrefleksjon sammen med en kollega i et slags «rollespill» der den ene var terapeut og den andre pasient, for så å snu om på rollene. Metoden gir, ifølge forfatteren, bidrag til personlig vekst og utvikling hos de fleste som går inn i et slikt program, men det gis også advarsler og kontraindikasjoner, noe som styrker troverdigheten. Den andre forfatteren beskriver sin situasjon, som ikke er ukjent i litteraturen: legen som pasient eller «lege, leg deg selv»-problematikken. Er det en fordel eller en ulempe når man som kognitiv atferdsterapeut gjennomgår en hjerte-lunge-transplantasjon og kjenner at depresjonen (en tilstand man har behandlet en rekke pasienter for) kommer snikende postoperativt? Med forventninger både fra seg selv og andre om å mestre situasjonen gjorde hun som mange av oss kunne gjort, hun spilte kjekk og grei og la følelsene på is. Hennes konklusjon, som er i tråd med den anonymiserte bidragsyteren, er å våge å gå inn i pasientrollen når livet blir for vanskelig å takle på egenhånd – selv om man hører en stemme inni seg som sier: «Du fortjener ikke hjelp med de bagatellmessige plagene du har».
Boken er voluminøs, men ikke tung. Den er oversiktlig redigert, har et tilgjengelig språk og er godt utstyrt med kliniske eksempler, faktabokser og illustrasjoner. Isteden for å lese den fra perm til perm, vil mange kunne ha nytte av den som en oppslagsbok. Som det meste av litteraturen innen dette området er den i hovedsak myntet på utøvere av kognitiv terapi. Et unntak er de to nevnte kapitlene som har allmenngyldig verdi for alle som er i behandlerrollen..
