Binder, James
Pediatric interviewing
A practical, relationship-based approach. 188 s, tab. Secaucus, NJ: Humana Press, 2010. Pris USD 40
ISBN 978-1-60761-255-1
Endelig. En nett, ny bok med fokus på det praktiske innenfor kommunikasjon. Den er skrevet av en erfaren barnelege – for alle som arbeider med barn. Som barnelege selv, og forsker innen klinisk kommunikasjon, gledet jeg meg.
Mange vil nikke optimistisk gjenkjennende til en oversiktlig inndeling i kapitler om helsekontroll, utflytende konsultasjoner, sensitive emner, mishandling, gi dårlige nyheter, utfordrende pasienter, familier i sorg og en del annet. For meg dalte imidlertid entusiasmen raskt, godt hjulpet av påfallende mange trykkfeil.
En utfordring ved å skrive en lærebok i kommunikasjon ligger i å balansere mellom det selvsagte og det mer teoretisk forankrede. Her går det sånn passe. Forfatteren tar ikke det sentrale spørsmålet om hva man ønsker å oppnå med sin kommunikasjon, på alvor. Det nevnes bedre anamnese og at legene vil trives bedre og bli mindre utbrent, men det blir ikke noen sving over det. Det hjelper heller ikke at det blir lokket med mer fornøyde pasienter og færre søksmål. Våre pasienter er stort sett fornøyde. Vår frykt for søksmål er ikke spesielt presserende. Jeg tror mange lesere vil måtte jobbe for å finne motivasjon til å etterkomme de rådene og instruksjonene som han ramser opp.
Helt mørkt er det likevel ikke. Binder gjengir rikelig med gode, til tider vittige, samtaler mellom lege og pasient – og han kommer med en rekke nyttige tips. Jeg får imidlertid følelsen av at vi hele tiden skal føre den perfekte samtale – uten at det er tatt høyde for at vi sjelden jobber under perfekte forhold. Vi vet f.eks. at mange leger kvier seg for å endre sin kommunikasjonsstil av frykt for å bruke mer tid. Da holder det ikke å såvidt nevne at dette ikke er noe å engste seg over, med henvisning til en referanse fra voksenmedisinen.
Forfatteren har åpenbart bred klinisk erfaring, men det skorter på pedagogikk og nytteverdi for leseren. Man får lett inntrykk av at god kommunikasjon kun handler om et repertoar av grep og teknikker. De som oftest går igjen, er normalisering (mange barn får vondt i magen når …) og bruk av tredje person (jeg kjenner en liten jente som får vondt i magen når …). Nyttig nok, men det blir for lite tyngde. Jeg savner strukturering av prinsippene og prioritering av teknikkene.
En lærebok i kommunikasjon vil alltid ha sine begrensninger. Avslutningsvis skriver forfatteren at klinikere lærer å snakke med pasienter gjennom trening, ikke gjennom bare å lese om det. Sett i den sammenhengen, og kombinert med veiledning, kan Pediatric Interviewing bidra med gode, praktiske innspill.
