I Tidsskriftet nr. 13 – 14/2010 ga Brækhus og medarbeidere et viktig bidrag til temaet førerkortvurderinger (1). Deres studie omhandler legenes dobbeltrolle, som oppleves som konfliktfylt. Mange leger synes helsemessig egnethet for kjøring er vanskelig å vurdere, bl.a. med tanke på rus- og alkoholmisbruk, psykiatrisk sykdom, høy alder og medikamentbruk. Det er særlig krevende der det er kognitiv svikt. Mange finner regelverket vanskelig.
Helsevurderinger for førerkort omhandler risikovurdering. Mange faktorer samvirker, deriblant premorbide faktorer som tidligere kjøreatferd, personlighetsstil og tegn på kognitiv svikt samt personens evne til å kompensere ved hjelp av innsikt i egen funksjon og begrensninger (2).
Vi har lite kunnskap om hvorvidt de som klareres, utgjør en trafikkrisiko fordi det foreligger få forløpsstudier. Praktiske kjøretester er blitt regnet som gullstandard, men deres validitet som prediktor for ulykker er usikker. Brækhus og medarbeideres studie indikerer at det er en betydelig ulik praksis i legers helsevurdering av egnethet for førerkort, med forskjellsbehandling som konsekvens.
Arbeidet med å sikre en mer lik praksis må foregå på flere områder. Det er behov for klarere retningslinjer fra myndighetene. Det må sikres lik praksis på fylkesmannsnivå. Det må etableres konsensus om hvordan førerkortvurderinger skal foretas. En faglig veileder for psykologer er for tiden under utarbeiding. Det må utarbeides kurs for fastleger og spesialister samt for psykologer og optikere, som også har meldeplikt etter helsepersonelloven. Det må etableres klarere retningslinjer og kriterier for hvor pasienten kan henvises dersom vurderende lege er i tvil.
Trafikkmedisinske sentere anføres som en mulig løsning. Slike kan organiseres på ulike måter. Én modell er sentere innen spesialisthelsetjenesten med spisskompetanse på førerkortvurderinger ut fra enkelte problemstillinger som rus, psykiatrisk sykdom eller kognitiv funksjonsnedsettelse. Ved Sunnaas sykehus gjøres det eksempelvis ca. 600 førerkortvurderinger årlig av både innlagte og henviste pasienter, hovedsakelig der det er spørsmål om kognitiv egnethet. Miljøet er en aktiv bidragsyter til klinisk utvikling og forskning på området (3, 4).
Tilgangen på spesialistvurderinger bør trolig økes innen de ulike helseregioner. Uansett organisering må vurderingene samordnes flerregionalt, slik at det etableres en mer ensartet praksis. Dette krever tverrregionalt samarbeid mellom profesjonene og i forhold til aktuelle forvaltningsorganer som Helsedirektoratet, Veidirektoratet og fylkesmennene.
