Jeg har i et kommentarinnlegg i Tidsskriftet nr. 16/2010 (1) minnet om nødvendigheten av å informere saklig og balansert for å innfri forutsetningene om informert samtykke når forebyggende helsetjenester tilbys. Jeg etterlyste i samme innlegg refleksjon om grunnlaget for det forebyggende folkehelsearbeidet og påpekte at ensidig vekt på sykdom som objekt for teknologisk inngripen kan føre til at vi får et økende problem med vår selvforståelse i samfunnet. Jeg kan ikke se at Geir Hoff & Michael Bretthauer eller Bjørn-Inge Larsen tar opp disse spørsmålene i sine leserinnlegg i Tidsskriftet nr. 21/2010 (2, 3).
Jeg er selvfølgelig glad for at helsedirektøren ønsker å belyse denne saken mer inngående. Det er på tide – men hvorfor fortalte han da norske TV-seere at et screeningprogram for kolorektal kreft kunne spare 270 liv årlig allerede i vår? Jeg er heller ikke motstander av at det knyttes forskningsprogrammer til nye helsetjenestetiltak, slik Bretthauer & Hoff foreslår. Det er nødvendig å undersøke om intervensjoner som har vist seg effektive under kontrollerte betingelser også holder mål i samfunnet.
Men helsedirektøren svarer ikke på min hovedbekymring – nemlig at vi har screeningprogrammer i dette land som innebærer grov feilinformasjon av publikum. Legeforeningens etiske råd har rettet kritikk mot slik feilinformasjon fra private aktører (4), men vil ikke behandle helsetjenester som er innført etter politiske vedtak (5). Dette er ikke tilfredsstillende. Dersom screening for kolorektal kreft innføres som helsetjenestetiltak, er det maktpåliggende å sørge for at informasjonen klargjør at dødelighetsreduksjonen gjelder kolorektalkreft. Den sparer ingen liv. Det gjør heller ikke mammografiscreening.
Jeg er klar over at folkehelsearbeid i moderne industriland, med allment tilgjengelige og teknologisk spesialiserte helsetjenester, er vanskelig. Helsetjenestene er blitt mer tvetydige, og grensen mellom tjenester og «bjørnetjenester» er vanskelig å få øye på. Samfunnet preges av mektige aktører med økonomiske interesser knyttet til de prioriteringer som helsemyndighetene foretar. Ensidig vektlegging av vitenskapelig dokumentasjon av teknologi og kunnskapsbasert medisin som styringsredskap gjør at vi ikke ser skogen for bare trær.
Vi har store utfordringer med sykelighet og funksjonssvikt vi ikke forstår; med sosiale ulikheter i helse og mestringsevne, med manglende evne til prioritering mellom primær- og spesialisthelsetjenesten, med en aldrende befolkning, med marginalisering fra yrkeslivet og derav følgende lidelse og med finansieringsproblemer når det gjelder velferdsgodene. Jeg håper at helsemyndighetene derfor har en stadig pågående selvrefleksjon om hvilken rolle og hvilken grunnlagsforståelse de arbeider ut fra. Det hadde ikke skadet om en slik refleksjon også var synlig i Tidsskriftets spalter. Samfunnsmedisinens fremtid er avhengig av en åpen og informert dialog med fotfolket i medisinen.
