I Tidsskriftet nr. 19/2010 kritiserer Tor Ingebrigtsen redaktørens omtale av et diskusjonsmøte han ikke selv var til stede på (1). Møtet i Oslo legeforening handlet om Oslo universitetssykehus (OUS). Utover å ta prosessene i sykehuset på kornet var redaktørens omtale fortrøstningsfull for de mange av oss som er frustrert, forbannet og ulykkelig over det som skjer med tre gode sykehus. Videre fikk mange erfare at vi ikke var alene om frustrasjonen. Thoresen og Dolva klarte ikke å overbevise om det smarte eller økonomisk fordelaktige med å lage et gigantsykehus. Det kan skyldes at oppgaven er umulig.
Henvisningen til Orwell er glimrende. Oslo universitetssykehus er en gullgruve for nyspråk, floskler og honnørord. En nyskapning i norske sykehus er programkontoret, hvor svært mye bestemmes i praksis. Når en sak er «på plan», betyr det på vanlig norsk at den er i rute. Vi bombarderes med «gode dialoger» og «sterke forankringer» mens følelsen av avmakt øker. «Redesign» er nå blitt et standarduttrykk. Nye, uklare og mye brukte begreper skaper avstand. En sykepleier sa: «Vi lever i et papegøyokrati.»
Mange opplever sprik mellom sykehusledelsens ord og deres gjerninger. Det er trolig hovedårsaken til manglende troverdighet og det høye frustrasjonsnivået. Tidlig ble prosessen fremstilt som et faglig løft, en stimulans til de ansatte og en bedring for pasientene – en kvalitetsreform. Senere har det meste dreid seg om innsparinger. Børsspråk er blitt sykehusspråk – hvor kan vi hente kjappe gevinster? Det henvises til den overordnede myndighets «bestilling». Om dette kravet til kostnadsreduksjon hadde vært presentert som det vesentligste, hadde dialogen vært enklere. «En dør inn» var et slagord fra administrasjonen våren 2009. Det ble laget en dyr reklamefilm for å anskueliggjøre viktigheten av Oslo universitetssykehus for ambulansepersonalet. Nå er adressekaoset et faktum. På glanset papir, gjerne med bilde av direktøren, har vi kunnet lese hvor godt det går i Oslo universitetssykehus. Få kjenner seg igjen. Direktøren fremholder Darwin. Er det virkelig viktigere med de tilpasningsdyktige fremfor de sterke og intelligente i et sykehus?
Tor Ingebrigtsen har flere roller. Hans leserinnlegg er signert Tromsø, hvor han er sykehusdirektør, mens innholdet virker å være motivert av hans rolle som styremedlem i Oslo universitetssykeus. Som nevrokirurg ville han trolig vært interessert i følgende: I Klinikk for kirurgi og nevrofag har 112 av 122 overleger besvart et spørreskjema fra tillitsvalgt. 90 % rapporterte at de har liten eller svært liten innflytelse på hvilke beslutninger som fattes. Tre av fire tror omstillingen vil gi svekket pasientbehandling på kort sikt, og en av ti tror omstillingen vil gi bedret pasientbehandling på lang sikt. Forverret eller kraftig forverret arbeidsmiljø angis av 73 %. Helsetilsynet i fylket har nylig funnet at «… driften overveiende sannsynlig i perioder har vært uforsvarlig», og videre «… Oslo universitetssykehus har brutt spesialisthelsetjenesteloven §§ 2-2 og 3-3. Ansvaret for forholdet ligger hovedsakelig hos klinikkledelsen, sykehusledelsen og sykehusstyret».
