Cassella, Carol Wiley
Oksygen
368 s. Oslo: Cappelen Damm, 2010. Pris NOK 349
ISBN 978-82-04-14026-5
Jeg erkjenner: Jeg har et problem med romaner skrevet i jeg-form generelt. Med legeromaner spesielt. Og i særdeleshet når forfatteren og jeg-personen begge er leger. Carol Cassella er anestesilege i Seattle, oppvokst i Texas. I hennes debutroman, Oksygen, er jeg-personen, Marie Heaton, anestesilege i Seattle, oppvokst i Texas.
Er det blitt en god bok, en spennende bok? Jeg synes ikke det. Men det er en populær bok, en salgssuksess, oversatt til flere språk. Hvorfor? Så enkelt som at legeromaner er god butikk? Før tilhørte legeromaner kiosklitteraturen. Slik er det ikke lenger. Fascinasjonen rundt leger og sykehus omgir oss på alle kanter. TV-serier produseres i fleng: De sexy legene i Grey’s anatomy, den haltende, usympatiske (og geniale) House, og i hele sommer og høst har NRK servert oss Tause vitner, serien om tre patologer, i beste sendetid fredag kveld med makabre drap, obduksjoner, blod og gørr.
Oksygen handler om den gode legen og det gode mennesket Marie Heaton. Hun er glansbildet av den perfekte, dedikerte legen. Hun lever for faget sitt, elsker jobben, er på plass før klokken seks hver morgen, unner seg knapt en lunsjpause og en joggetur før hun utslitt og fornøyd stuper i seng om kvelden.
Marie Heaton har ingen dårlige egenskaper. Hun er perfeksjonistisk dyktig, samvittighetsfull, oppofrende, redelig, tjenestevillig, snill og flink. Og hun er ung og pen (og tynn).
Så dør et barn under narkose i forbindelse med et rutinemessig kirurgisk inngrep. Det er utenkelig at Marie kan ha gjort noe galt, men likevel ender hun opp som saksøkt i en feilbehandlingssak, anklaget for menneskelig svikt. Avdelingssjefen ofrer henne. Kollegene skygger unna. Sykehusledelsen trenger en syndebukk. Alle svikter. Marie står alene. Og advokatene rykker inn.
Maries tilværelse snus opp ned. Og som det gode mennesket hun er, er hun mest opptatt av det døde barnet og den sørgende moren – og at tragedien er hennes skyld. Selv om både leseren (og Marie selv) innerst inne vet at Marie aldri i verden kan ha begått en feil.
Etter alt dette trekker forfatteren oss inn i en langdryg og pratsom B-historie, uklart av hvilken grunn. Vi blir med Marie hjem til Texas der hun først besøker søsteren Lori. Vi får side opp og ned med samtaler mellom de to søstrene. Som Marie er også Lori et helstøpt godt menneske, ikke lege riktignok, men oppofrende, hjemmeværende mamma for tre barn, en golden retriever og en mann som er hardt rammet av finanskrisen. Fra søsteren Lori går ferden videre til den gamle faren, pensjonert historieprofessor, nå alene og i ferd med å forfalle og bli blind. Marie og faren har hatt et anstrengt forhold. Men nå som Marie er permittert fra sykehuset, får hun tid til å fikse forholdet (og huset og livet) til faren.
Da jeg begynte å lese boken, trodde jeg det var en krim. Jeg vet ikke hvorfor. Det står ikke noe på vaskeseddelen som sier at det er krim. Og det er det ikke heller, ikke før på slutten når saken omsider rulles opp. Da får historien tilløp til noe som likner et krimplot. Men da er det for sent. Og selv da er det gode mennesket Marie mer opptatt av skurkens ve og vel enn seg selv.
Frank Lies oversettelse er grei, og han takker en lege for bistand. Boken er full av faguttrykk, og de ufrivillig komiske blemmene er unngått. Men hva den vanlige leseren får ut av begreper som «tre-lumen tube» og «rotatorkappeoperasjon» er jeg usikker på. Og ordet «cellegift» ville nok vært et bedre valg enn «kjemoterapeutiske stoffer». Det fleksible mikroskopet som dingler i en slange, er et bronkoskop.
