Buchanan, Roderick D.
Playing with fire
The controversial career of Hans J. Eysenck. 475 s, ill. Oxford: Oxford University Press, 2010. Pris GBP 35
ISBN 978 -019-856688-5
Dette er en studie av Storbritannias mest kjente og innflytelsesrike psykolog etter siste verdenskrig. Forfatteren er selv psykolog, men har også vitenskapshistorisk bakgrunn og har undervist ved universitetet i Melbourne. Boken er særlig myntet på samfunnsforskere, men den opplyste allmennheten vil også finne stoff av interesse.
Hans J. Eysenck (1916 – 97) ble født i Berlin som eneste barn av tyske filmskuespillere. Men foreldrenes ekteskap varte ikke lenge, og han vokste opp hos sin mormor som kom fra en jødisk familie – noe Eysenck lenge holdt skjult. Foreldrene ville at han skulle gå teaterveien, men selv ønsket han å bli fysiker. Etter at han fullførte gymnasiet i 1934 bestemte han seg for å emigrere til England. Ifølge han selv måtte han enten bli medlem av nazi-partiet eller Hitlers Sturmabteilung for å studere i Tyskland, noe han ikke kunne tenke seg.
Da han kom til England 19 år gammel, begynte han straks å studere ved University College i London. Tilfeldighetene brakte ham i kontakt med psykologien, der han ble den kjente Cyril Burts (1883 – 1971) protesjé. Han tok doktorgraden i temaet estetiske preferanser med Burt som veileder.
Da Aubrey Lewis (1900 – 75) ble utnevnt til professor i psykiatri i London i 1946, gikk han i gang med å bygge opp et vitenskapelig institutt som skulle knyttes til Maudsley Hospital. Maudsley og det tilknyttede Institute of Psychiatry fikk under Lewis’ ledelse nærmest monopol på psykiatrisk forskning og grunnutdanningen av psykiatere og psykologer.
Den unge, begavede Eysenck fikk frie tømmer til å bygge opp psykologien ved instituttet. Eysenck var lite interessert i administrasjon og overlot dette til andre medarbeidere som derfor fikk oppgaven med å utvikle en knapt eksisterende klinisk psykologisk profesjon. Eysenck hadde aldri direkte kontakt med pasienter. Heller ikke gjorde han særlig mye empirisk forskning selv, men baserte sine tallriker artikler på andres funn.
Når personlighetstrekk korrelerer, kan man skaffe seg et bilde av mønstre i personligheten ved såkalt faktoranalyse. Eysenck identifiserte på denne måten personlighetsdimensjonene ekstroversjon-introversjon etter Carl Gustav Jungs (1875 – 1961) intuitive beskrivelse, og la senere til nevrotismedimensjonen, etterfulgt av psykotisme, den siste kanskje en noe misvisende betegnelse. Disse tre dimensjonene er de viktigste som fremtrer når man anvender faktoranalyse. Gjennom de siste årene er Costa og McCraes femfaktormodell blitt populær med tre nye dimensjoner, kalt omgjengelighet, planmessighet og åpenhet for opplevelser.
Eysenck ble fra første stund en kontroversiell person og angrep tidlig psykoanalysen og Freud, som han betraktet som en sjarlatan. Han hisset på seg venstreradikale ved å påstå ut fra noe selekterte undersøkelser at venstreradikale og høyreradikale (fascister) hadde den samme autoritære personlighetsstrukturen. Han forsvarte Cyril Burt da sistnevnte ble avslørt som juksemaker. Han støttet også den amerikanske psykologen Arthur Jensen (f. 1923) da han i 1969 kom med sin omdiskuterte artikkel om raseforskjeller og intelligens. I 1971 publiserte Eysenck Race, intelligence and education som vakte en storm av protester. Da atferdsterapien ble introdusert, sluttet han seg til denne retningen.
Etter at Eysenck ble professor i 1955, ble hans artikler og bøker mer rettet mot en bredere lesekrets. Hans produksjon var enorm, med over 80 bøker og 1 000 artikler, en god del av disse av populærvitenskapelig karakter. Han opptrådte også i radio og fjernsyn som ekspert og debattant. De mest kjente bøkene fra et faglig synspunkt er Dimensions of personality (1947) og The scientific study of personality (1952). Kanskje de mest leste var Uses and abuses of psychology (1953), The psychology of politics (1954) og Sense and nonsense of pscyhology (1957).
Etter at han gikk av som professor, angrep Eysenck medisinske epidemiologer som advarte mot tobakkens helsefarlige virkninger. Lungekreft var til dels betinget av personlighet og genetikk, røyking kom i andre rekke, hevdet han. Her sluttet han seg noe ukritisk til en serbisk forsker som i et stort utvalg hadde funnet en sammenheng mellom personlighet og somatisk sykdom.
Eysenck var betydelig på mange vis, men ensidig i sin psykologiske og terapeutiske tilnærming. Han kunne være irriterende arrogant, og han fikk mange fiender. Da jeg en gang besøkte B.F. Skinner (1904 – 90) og utesket hans mening om Eysenck, ristet den berømte læringsteoretikeren på hodet og svarte at Eysenck var mot mange ting, men hadde ikke gjort noe positivt selv.
Forfatteren av denne biografien har gjort et grundig arbeid med en etter mitt syn balansert vurdering av både hovedpersonen og hans motstandere. Men diskusjonen blir iblant for detaljert med en del gjentakelser. Han konsentrerer seg om Eysenck som kontroversiell vitenskapsmann. Vi får vite lite om hans liv for øvrig, og nesten ingen ting om hans forhold til kolleger innen psykiatrien. Under hans mange år ved Maudsley virket både George Brown, Michael Rutter, Michael Shepherd, John Wing og mange andre betydelige psykiatere. Det ble sagt at sir Aubrey i senere år angret på at han hadde satset på Eysenck. Det kan man forstå.
