Warner, John Harley
Edmonson, James M.
Dissection
Photographs of a rite of passage in American medicine 1880 – 1930. 208 s, ill. New York, NY: Blast Books, 2009. Pris USD 50
ISBN 978-0- 922233-34-2
Disseksjonen har lenge vært et symbol på medisinens rene kunnskapstørst. I renessansen skal medisinske pionerer ha trosset et religiøst forbud og begynt jobben med å undersøke kroppens innside for å uteske dens hemmeligheter. Under den franske revolusjonen grunnla anatomen Xavier Bichat (1771 – 1802) «pariserskolen» på en doktrine om opplysning gjennom disseksjon: «Åpne noen lik og du vil jage vekk det mørket som observasjon alene ikke var i stand til å trenge gjennom.» Bichat trakk medisinstudentene inn i disseksjonsrommet, og slik ble disseksjonen en uomgjengelig del av den medisinske utdanningen. Her kom den til å spille en rolle ikke bare for kunnskapen om anatomi, men også for utformingen av en medisinsk identitet.
Den sterke veksten i medisinutdanningen på 1800-tallet skapte et stort marked for lik. Og markedsverdien på lik la til rette for en rekke tvilsomme avtaler mellom de som hadde tilgang, og de som hadde behov – endog med drap for å skaffe til veie riktig ferske lik. Disseksjonen var innhyllet i et mistenksomhetens skjær og sto med ujevne mellomrom i brennpunktet for store skandaler. På den ene siden var den en potensielt skandaløs virksomhet, på den andre siden var den en naturlig del av utdanningen til et stadig økende antall leger.
I denne langvarige prosessen skjedde det også noe med offentligheten rundt disseksjonen. De anatomiske teatrene som ble bygd fra 1500-tallet, var bl.a. offentlige arenaer der folk kom for å tilfredsstille sin skuelyst. Medisinske professorer dissekerte og demonstrerte sitt håndlag med lik i spesialbygde anatomiske teatre for et vitebegjærlig publikum. Den berømte illustrasjonen som prydet forsiden på De humani corporis fabrica (1543) av Andreas Vesalius (1514 – 64), viser anatomen og forfatteren ved siden av et åpnet lik omgitt av en svært broket forsamling av studenter og skuelystne, inkludert et skjelett, en apekatt og noen kjeruber. Rembrandt og andre nederlandske 1600-tallsmalere brukte disseksjonen som kulisse for gruppemalerier av fremstående borgere. Renessansens disseksjoner var i mindre grad forskning enn demonstrasjoner. Disseksjonens historie er nylig grundig utforsket i Espen Stuelands vitale bok Gjennom kjøttet (1). Den må derfor i liten grad ha hatt en distingverende funksjon. 1800-tallets disseksjon på sin side, symbolisert ved Bichats dramatiske metafor, var en forskningsmetode, grunnsteinen i den patologiske anatomien, og tilskuerposisjonen ble strengt forbeholdt de medisinsk studerende. Disseksjonen var ikke lenger en virksomhet som gjorde det mulig å beskue et Guds under, men en forskningsmetode, og studentenes egne erfaringer med disseksjon under studiene gjorde det mulig for dem å gjøre personlige erfaringer med medisinen som vitenskap. I en tid uten noen særlig klinisk trening var post mortem-disseksjonene studentenes eneste erfaring med «learning by doing». Disseksjonen ble en innvielsesrite for leger.
Disseksjonsfotografiet
Dette er den historiske bakgrunnen for de fotografiene som legges frem i Dissection. I boken dokumenterer man en paradoksal sjanger: Den rutinemessige avbildningen av en virksomhet som foregikk i selvpålagt hemmelighet. Fotografiene viser en virksomhet som var en integrert del av den medisinske selvforståelsen, og som i deler av den perioden de skriver seg fra, var ulovlig i enkelte amerikanske stater. Det oppsto naturlig en «hemmelighetens kultur» rundt disse disseksjonene, skriver John Harley Warner i det instruktive introduksjonsessayet. «Elever skal ikke avsløre hemmeligheter fra disseksjonsrommet», uttalte det medisinske fakultetet i Ohio i 1849. Og samtidig inviterte altså medisinen stadig oftere en mann med kamera inn i disse hemmelighetens lokaler. Disseksjonen kunne tjene som overgangsrite nettopp fordi den var obligatorisk og forbeholdt den lukkede offentligheten som den medisinske verdenen utgjorde.
Vi har å gjøre med en praktbok hvor man dokumenterer den lite kjente sjangeren disseksjonsfotografiet, gjennom 138 reproduksjoner av fotografier fra årene 1880 – 1930, hovedsakelig fra USA. Det eldste bildet er fra 1844, fra fotografiets barndom. Det nyeste er fra 1953. Disseksjonsfotografiet fremstår gjennom disse bildene som en distinkt sjanger. Bildene er arrangerte, skjønt de springer ut av en undervisningssituasjon – de viser medisinstudenter avbildet i disseksjonssalen, eller i noen tilfeller er studenter og rekvisitter flyttet utendørs. Det er altså snakk om fotografier av medisinstudenter, tatt som minne fra studietiden, der en særegen rekvisitt alltid inngår: et eller flere lik eller skjeletter. Ifølge utgiverne er dette ikke en uvanlig kuriositet, men muligens den vanligste måten for amerikanske medisinstudenter å la seg avbilde i denne perioden. Noen fotografier er regelrette kullbilder, med oppimot et hundretalls avbildede personer rundt et lik. Noen bilder viser store mengder lik, lagt ut på arbeidsbord, klare til tjeneste. Andre bilder, de fleste, viser en eller flere studenter midt i arbeidet med en disseksjon. Her er bilder med en ubehagelig politisk undertone, ved at rase- og kjønnshierarkiene i samtiden er diskret til stede; de dissekerende er alltid en kjønns- og rasehomogen gruppe, men «den andre» kan være til stede i skikkelsen til et kvinnelig lik eller en svart vaktmester. Og her dokumenterer man hvordan disse til dels makabre fotografiene fikk en distribusjon i relativt lukkede kretsløp: Noen bilder fant etter hvert veien til familiealbum, andre ble sirkulert bredere som visittkort og postkort.
En egen avdeling i boken, Dark humor, gjengir fotografier som bevitner en ironisk distanse til selve sjangeren. Dette er kanskje den delen som gjør sterkest inntrykk. De døde er her kledd opp eller stilt opp i livaktige positurer – piperøykende, kortspillende. Et par bilder viser en sovende person omgitt av oppreiste lik, formodentlig i ferd med å starte en disseksjon; på ett av dem har bordet studenten ligger på, påskriften «A student’s dream». Manglende respekt for de døde, galgenhumor for å løse opp en ubekvem situasjon – kanskje, men også en måte å uttrykke identitet. Disse bildene står i dialog med kunsthistoriske motiver, som de behandler med en leken burlesk humor, som kanskje ikke er i alles smak. Men også denne humoren sier noe om disse fotografienes funksjon. Som utgiverne minner oss om: Humor har sjelden bare én funksjon.
Fotografiene er hentet fra en samling som befinner seg i Dittrick Medical Museum i Cleveland, Ohio. Medisinhistorikeren John Harley Warner har skrevet en introduksjonsartikkel som setter fotografiene inn i en historisk ramme, og kuratoren James M. Edmonson har skrevet et etterord om omstendigheter rundt denne svært spesielle samlingen fotografier. Begge tekstene gir interessante tilleggsdimensjoner som hjelper oss å se bildene. Men først og fremst er dette en forbløffende bok av «coffee table»-format. Den fortjener å ligge på mange kaffebord. Men kanskje ikke på venteværelset.
