Rasmussen, Knut
Helsemoral og umoral
196 s, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2010. Pris NOK 299
ISBN 978-82-15-01572-9
Samfunnsviteren Ottar Brox (f. 1932) sa en gang: «Leger liker ikke å tenke. De tenker seg om i femten sekund, så sier de: Det er nyren!» Det skal Brox være glad for. Leger er først og fremst handlingsmenn og gjerningskvinner. Men de liker å tenke også – særlig etter at de har gått av.
Knut Rasmussen (f. 1938) har vært lege i 47 år. I 30 år har han ledet den hjertemedisinske avdelingen ved Universitetssykehuset Nord-Norge. I åtte år ledet han Rådet for legeetikk i Legeforeningen. I denne boken reflekterer han over prioriteringer på papiret og i praksis. Han ønsker seg mindre regelstyring ovenfra og større rom for individualmedisinske vurderinger «på gulvet».
Rasmussen advarer mot «Veien til Utopia». Legene har et ansvar for å dempe forventningshysteriet. Han sier at vi må minne folk om at livet er et kortvarig lån og ingen sosialdemokratisk rettighet. Forfatteren er også kritisk til infiltrasjonen av bedriftsøkonomisk målsetting og ordsetting i klinikken: «Kundemetaforer fyller rommet og erstatter den samaritanske plikt.»
Knut Rasmussen summerer opp sin legeerfaring slik: «Som leder av en stor medisinsk virksomhet i over 30 år har jeg regelmessig og i økende grad hatt denne følelsen av et stort kafka-orwellsk system som snikende overtar en kjent, kjær og trygg verden.»
Er så denne boken bare et nostalgisk sukk? Nei, jeg leser den som et stillferdig krigsrop for at også fremtiden skal ha rom for:
en medisin preget av klok maktbalanse mellom lege, pasient og samfunn,
en medisin befolket av selvstendige og stolte leger,
en medisin basert på kulturstyring nedenfra – mer enn kommandostyring ovenfra og
en medisin hvor legen fortsatt kan praktisere i pakt med det klassiske mottoet: Salus aegroti suprema lex – Å hjelpe den syke er den øverste lov.
Gjør det vondt å tenke? spurte Arne Næss (1912 – 2009) i en boktittel. Nei, ikke sammen med Knut Rasmussen.
