Fugelli, Per
Døden, skal vi danse?
248 s, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2010. Pris NOK 319
ISBN 978-82-15-00907-0
Per Fugelli ville skrive en bok der han gjenopplivet døden, og der tabuet rundt død ble fjernet til fordel for en åpenhet for at døden finnes som en naturlig del av tilværelsen. For å samle stoff om hvordan mennesker lever med døden andre steder, reiste Fugelli til Afrika våren 2009. Der ble han etter hvert syk, og tilbake i Norge viste det seg at plagene ikke kom fra en tropisk infeksjonssykdom, men fra tykktarmskreft med spredning til lungen. Bokprosjektet ble endret, som Fugelli skriver, fra teori til praksis, fra abstraksjon til person.
Boken er inndelt i ni kapitler, og vi hører vekselvis samfunnsmedisineren Fugelli og den alvorlig syke Per. Samfunnsmedisineren gir oss en beskrivelse av det norske velferdssamfunnet og vår holdning til sykdom og død. Eksempler på vår tids forakt for svakhet, sykdom og avhengighet blir sammenliknet med mer helhetlig syn på livet og menneskene. Som den skarpe debattanten han er, velger Fugelli seg ekstreme eksempler fra Norge, USA og Afrika. Han viser samtidig hvordan det han kaller vår tids prestasjonskultur, kommer til uttrykk som dødsfornektelse. Døden er ekstremformen for svakhet, en provokasjon mot kapitallivets prioritet, og en nullvisjon for død blir derfor et mål for helsevesenet og samfunnet for øvrig.
Den alvorlig syke Per gir oss et innblikk i ulike sider ved sykerollen. Tross en kjærlighetserklæring til det norske helsevesenet forteller han om manglende menneskelighet, fravær av kontinuitet og en følelse av kaos i møte med spesialisthelsetjenesten.
Det er en innholdsrik bok. Både Kreftforeningens spesialiserte pasientforeninger, medikaliseringen og profesjonaliseringen av døden, og venner og bekjentes velmente, men beklemmende oppførsel blir drøftet. En stor del vies ulike måter å forholde seg til døden. Vår redsel for døden er forståelig, sier Fugelli. Samtidig er det nødvendig å minne oss på konsekvenser ved fravær av død.
Per Fugelli er kjent for en polemisk stil og kan til tider være svart-hvitt i sin argumentasjon. I denne boken synes jeg imidlertid han klarer å få frem et veldig klart budskap, samtidig som han viser det ambivalente i å være for en gjenoppliving av døden og sitt eget sterke ønske om å leve lenge. Dette er flott formulert som å lete etter nokpunktet for liv, ikke jage etter nullvisjonen for død.
Målgruppen er ikke spesielt helsepersonell, og boken kan leses av alle som er interessert i helsepolitikk og utviklingen av velferdssamfunnet mot et sorteringssamfunn. Det er en nyttig vekker for leger, ikke minst oss onkologer og palliatører, og jeg anbefaler den sterkt til helseøkonomer og planleggere som et vitnesbyrd om hva effektiviseringen i spesialisthelsetjenesten koster for den enkelte pasient.
