Ruud, Even
Musikk i psykisk helsearbeid med barn og unge
205 s, ill. Oslo: Norges Musikkhøgskole (NMH Skriftserie), 2010. Pris NOK 300
ISBN 978-82-7853-060-3
Denne antologien omhandler musikk i psykisk helsearbeid og er del av en skriftserie om musikk og helse. Even Ruud har satt sammen en variert artikkelsamling om bruken av musikk i psykisk helsearbeid med barn og unge, med hovedvekt på bruk av musikkterapi. Målgruppen er ikke definert, men ut fra formen går jeg ut fra at verket primært er rettet mot aktuelle faggrupper.
Derfor må profileringen av musikk som terapeutisk virkemiddel til fagmiljøer som arbeider med barn og unge, vektlegges i vurderingen av antologien. I motsetning til en del tidligere musikkterapilitteratur, som ga liten innsikt i hva som faktisk skjer i en musikkterapitime, er det i de senere årene utviklet en sterk deskriptiv tradisjon som gjør det lettere for utenforstående å forstå hvordan terapeuten arbeider. De levende beskrivelsene av musikalske samhandlinger er denne artikkelsamlingens store styrke. Samtidig er det tydelig at musikkterapiens tradisjonelle tilknytning til spesialpedagogikk og psykologi er vektlagt, selv om flere av forfatterne arbeider innen helsevesenets rammer. Blant hundretalls referanser fant jeg kun to som refererer til helsevesenets dokumentasjonskrav og vurdering av hva som virker. Integreringen av musikkterapi i et faglig team blir nokså kursorisk berørt, likeledes spørsmålet om hvordan de ulike terapeutiske metodene virker inn på hverandre og påvirker «sluttsummen av virkning» på en pasient. Den raskt voksende faglitteraturen fra medisinsk vinklet musikkterapeutisk psykisk helsearbeid med barn og unge glimrer med sitt fravær.
Forfatterne styrker forståelsen av hvor viktig musikk er for mennesker i hverdagen for å regulere følelser, styrke kommunikasjon og bygge identitet hos utsatte grupper, og de gir en ny forståelse av hvordan praksis bygges opp. Samtidig gir de få føringer for faglig integrering av musikkterapi i psykisk helsevern. Jeg håper derfor at et senere skrift fra samme senter kan inkludere medisinske perspektiver og faglitteraturen som presenterer musikk også i helsevesenets rammer. Jeg håper også at musikkterapeutiske verker som beveger seg innen helsevesenets rammer, i fremtiden viser større interesse for helsevesenets vektlegging av evaluering av effekt, slik at faglig dialog rundt terapeutisk bruk av musikk for utsatte grupper kan utvikle musikk til et stadig mer presist terapeutisk verktøy innen psykiatri og psykisk helsevern. Tross de manglene jeg har påpekt, gir denne artikkelsamlingen et viktig bidrag til den voksende faglitteraturen om musikkterapiens muligheter som supplerende behandlingstiltak.
