helseorganisasjon, Verdens
Alcohol and injuries
Emergency department studies in an international perspective. 286 s, tab. Genève: WHO, 2009. Pris CHF 50
ISBN 978-92-4-154784-0
Alkohol bidrar på verdensbasis til ca. 4 % av den såkalte «burden of disease», et omfang i størrelsesorden ikke langt fra tobakk. Omkring en tredel av denne belastningen på pasienter og behandlingsapparat utgjøres av traumatiske skader. Dette er tall som viser seg i praksis i akuttmottak og på legevakter verden over, i form av omfattende lidelse og store ressurser som går med til behandling. Det er gode grunner til å anta at den nordeuropeiske måten å drikke alkohol på, gjør at andelen av traumatiske skader er høyere her.
Verdens helseorganisasjon tar mål av seg til å gi en aktuell oversikt over kunnskapsstatus for sammenhengen mellom alkohol og traumatiske skader. Et utvalg av artikler fra sentrale forskere på feltet blir presentert, og de nyeste referansene er fra 2008. Boken er oversiktlig inndelt i fem seksjoner: Epidemiologiske studier om alkohol og skader, Metodiske utfordringer knyttet til forskning i akuttmottak, Identifisering av alkoholrelaterte skader, Kartlegging og kort intervensjon og Konsekvenser denne kunnskapen kan få i ulike kulturer – eksemplene er fra Mexico, Polen, Tsjekkia, India og Argentina.
Forskningsresultatene som formidles, viser at dette er et fagfelt der skadeomfanget er stort, men dessverre også at klinikernes kunnskaper og ferdigheter i kartlegging og intervensjon er begrensede. Nyere forskning tyder imidlertid på at det finnes gode metoder, f.eks. innenfor kort intervensjon, som ville gitt gode resultater, gitt en rutinemessig gjennomføring.
I forordet står det at boken er skrevet for forskere, klinikere og politiske beslutningstakere. Jeg skulle ønske dette var tilfelle, fordi det er viktig kunnskap som man formidler. I to velskrevne oppsummeringartikler tar man for seg kliniske og forskningsmessige implikasjoner av rapporten i europeisk og global sammenheng. Det er også artikler som er svært klinisk relevante, særlig i fjerde seksjon, f.eks. kapittel 12: En pragmatisk implementering av kort intervensjon. I denne artikkelen beskriver man erfaringer fra St. Mary’s Hospital i London der systematisk intervensjon synes å kunne forebygge annenhver reinnleggelse. Her anbefaler man bl.a. at spesialutdannede sykepleiere kartlegger og gir råd til pasienter som blir henvist for en alkoholrelatert skade. En liknende intervensjonsmodell er under etablering i Norge, ved Stavanger universitetssjukehus.
På tross av disse kapitlene er nok målgruppen likevel mer forskere enn andre grupper. Jeg savner bl.a. populariserte sammendrag, der helsepolitiske utfordringer og anbefalinger kunne vært formulert på en mer tilgjengelig måte. Dette kunne gitt politikere grunnlag for å understøtte en mer omfattende prioritering av dette feltet. Klinikere kan finne anbefalinger av kunnskapsbaserte metoder og få mange gode verktøy for bedre kartlegging, og forskere kan nærmest boltre seg i velavgrensede problemstillinger til videre forskning i et fagfelt der vi vet så altfor lite.
