I Tidsskriftet nr. 15/2010 presenterte Dehli og medarbeidere en undersøkelse av pasienter med alvorlige skader overført til UNN (1). Dette krever noen kommentarer. Alvorlig skadde pasienter utgjør en uensartet gruppe, og å identifisere dem er derfor ikke enkelt. ISS-graderingen som forfatterne bruker, må gjøres retrospektivt. I den akutte fasen består gruppen av alle med mistanke om alvorlige skader, både de som viser seg å ha alvorlige skader, og de som er lettere skadet. Mottakssykehus kan være både lokalsykehus og traumesenter, slik det påpekes i den redaksjonelle kommentaren (2). Det hadde vært bedre om forfatterne også inkluderte pasienter som ble overført på mistanke om alvorlig skade, samt pasienter transportert direkte til traumesenteret.
Vi får ikke presentert resultatene av røntgenundersøkelsene, heller ikke om det var uenighet rundt tolkningen. Lokalsykehusene kritiseres for varierende praksis (bl.a. bruk av CT). Hva har UNN gjort for å oppnå en mer ensartet bildediagnostikk hos traumepasienter i regionen?
Det ble utført få akutte operasjoner, både ved lokalsykehusene og traumesenteret. Alvorlige skader er en dynamisk tilstand, og selv om pasienter senere samme døgn trenger inngrep, betyr ikke det nødvendigvis at disse inngrepene skulle ha vært utført ved lokalsykehusene, fordi behovet kan ha oppstått senere. Funnet viser dog at det er behov for trening i disse sjeldne skadebegrensende prosedyrene, og da kanskje like mye ved lokalsykehusene som ved universitetsklinikken. Artikkelen redegjør heller ikke for tidsforløpet av nødkirurgi for pasienter innlagt direkte ved UNN.
Lokalsykehusene i Nord-Norge var tidlig ute med kompenserende tiltak for lavt traumepasientvolum, og teamtrening startet her (3). Det er således gledelig at UNN nå holder kurs i skadebegrensende kirurgi på linje med resten av landet (4).
Traumesentrenes rolle som pådrivere for god regional traumeomsorg er viktig, men vi bør være varsomme med å kritisere andre sykehus dersom forventningene til hva som skal gjøres lokalt, ikke er avklart. Det betyr selvsagt ikke at man ikke skal se etter forbedringsområder. Det årlige nettverksmøtet i BEST har i mer enn ti år fungert som en slik arena, der små og store fagmiljøer åpent legger frem pasientforløp for diskusjon og konstruktiv kritikk. Norges særegne geografiske og befolkningsmessige utfordringer krever at vi finner løsninger som støtter «kjeden som redder liv», og her er lokalsykehusene viktige også i fremtiden.
