Worsley, Anna Tostrup
Kronisk
253 s. Oslo: Unipub, 2010. Pris NOK 349
ISBN 978-82-7477-478-0
Denne boken er et oppgjør med helsevesenets menneskesyn og måte å møte og behandle mennesker på. Den er også et forsøk på å riste av seg pasientrollen og uførhetsstemplet. Boken er skrevet av en ung kvinne som omtaler seg selv som mangeårig trofast bruker av norsk helsetjeneste, og som politisk og økonomisk helseflyktning, nå bosatt i Sverige. Den er interessant og utfordrende når det gjelder forfatterens nær sagt uforbeholdne åpenhet angående egen sykdom. Likevel fornemmer man også en annen historie som forblir tilnærmet skjult.
Hva er åpent? Anklagen – i form av en ordrik, kronologisk fortalt sykdomshistorie fra å ha vært: «en veldig frisk jente; nesten aldri forkjøla, alltid sterk og sunn; som spilte fotball med gutta, klatret i trær, danset ballett, red på islandshest, smidde kniver, tegnet, malte, løp i skogen med hunden» til å ha blitt: «29 år gammel, skilt, uføretrygdet og nylig unnsluppet fra psykiatrisk avdeling; ikke akkurat en samfunnsvinner.»
Hva er skjult? Klagen – i form av en ordknapp, spredt og bare antydet traume- og tapshistorie som favner hentydninger til en brann, foreldrenes første separasjon og senere skilsmisse, og til en voldtekt i ungdomstiden, og beskrivelser av utleverthet til en seksualiserende og foraktelig lege, gjentatt umyndiggjøring i hjelpens navn, skader som følge av medisinske grep, en tvangsinnleggelse, et møte med en brannstifter, avbrutte studier, en skilsmisse, hjemløshet, uførhet og avhengighet.
Hva forbinder den åpne og den skjulte historien? Kroppen – en ung kvinnes levde kropp, den som har, ifølge ørsmå antydninger, en belastet oppvekst i seg, hvor skader og brudd, i konkret og overført betydning, fortløpende både innskrives og reaktiveres.
Skadene er dels åpenbare, navngitt i medisinfagets diagnostiske termer (senebetennelse, revmatoid artritt, multiple frakturer, nakkesleng) eller betinget av helsefagenes ulike tiltak (kortison- og cellegiftbehandling, gjentatte operasjoner, vanedannende medisiner, eksperimenterende behandling, passivisering, tvangsinnleggelse, umyndiggjøring).
Skadene er dels tildekket av vage omskrivninger. Hva de handler om, antydes bare med noen få, spredte og dels tvetydige ord. Noen av dem er også tildekket ved å være kodet i ordrike fortellinger over et grunnleggende mønster: Enhver opplevelse av å være prisgitt andres kontroll, og enda verre, andres antatte eller åpenbare vilkårlighet, utløser flukt.
På en underlig og samtidig logisk måte bidrar skadene, bruddene og avmakten til at skilte foreldre sammen blir både flukthjelpere og formyndere for sin voksne datter, som velger juridisk sikret umyndighet som vern mot flere inn- eller overgrep fra helsevesenet. Og på en like underlig og logisk måte dokumenterer denne boken hvor destruktivt det er at inkorporert avmaktserfaring som regel ikke blir et sentralt tema i medisinske møter. Derfor innebærer boken et budskap til alle leger: Ingen menneskekropp kan betraktes, vurderes eller behandles som om den var erfarings- og historieløs. Men den innebærer også et budskap til alle pasienter: All vond og vanskelig erfaring som holdes eller forblir skjult, nærer smerte, angst og sykdom – og gjør selv gode hjelpere avmektige.
