Lindblad, Frank
Lindgren, Carl
Välfärdslandets gåta
Varför mår barnen inte lika bra som de har det? 168 s, tab, ill. Stockholm: Carlsson Bokförlag, 2010. Pris SEK 249
ISBN 978-91-7331-220-2
Med denne boken ønsker forfatterne, en barnelege og en barnepsykiater, å sette søkelyset på det paradokset at barn i økende grad, og økende med alderen, angir at de føler seg utilpass, samtidig som velferdssamfunnet utvikles med stadig flere goder for befolkningen. Mer velferd gir altså ikke mer helse, men kanskje til og med tvert imot. Kan det tenkes at vi trenger en ny forståelse av helse og velferd?
Det er ingen definert målgruppe, men forfatterne henvender seg til alle som har interesse for barn, helse og velferdspolitikk. Vi inviteres til diskusjon og til å tenke nytt. Det er tre hoveddeler: Hur mår barnen, Hur mår samhället og Vägen framåt. Hver hoveddel har underkapitler med tilhørende litteraturreferanser.
I den første hoveddelen beskriver forfatterne sitt utgangspunkt, nemlig barns subjektive beskrivelse av egen helsetilstand, både fysisk og psykisk, slik det kommer frem både i klinisk arbeid og gjennom gjentatte store befolkningsundersøkelser. Barn og unge rapporterer i økende grad om tristhet og depresjon, hodepine, vondt i magen og andre psykosomatiske plager, til tross for at svenske barn objektivt sett aldri har vært friskere eller hatt tilgang på et bedre helsevesen.
I andre hoveddel setter man søkelyset på velferdssamfunnet: Hva gjør det med oss at samfunnet tar så stort ansvar for vår helse? Hvor blir det av vårt eget ansvar? Fra et ungdomspsykiatrisk perspektiv er dette sentralt, nettopp fordi utviklingen av autonomi, selvstendighet og ansvar er denne aldersgruppens primære utviklingspsykologiske oppgave. Her tar forfatterne utgangspunkt i «ohelsans nollvision» og begrepet «nolltolerans». Debatten er velkjent også hos oss, man refererer bl.a. til Per Fugellis bok 0-visjonen fra 2003 (1), men i denne sammenhengen tar de utgangspunkt i betydningen for barn og ungdoms helse. Begreper som «hälsomani» og «välfärdsapati» blir sentrale.
I den siste delen samler forfatterne sine refleksjoner og beskriver en biopsykososial modell for forståelse av «ohelsa». «Vägen framåt» gir ingen løsninger. Men nødvendige endringer må baseres på en god analyse av de utfordringene vi står overfor, og den blir levert.
Forfatterne bruker sin kombinasjon av lang klinisk erfaring og forskningsbasert kunnskap til å sette fingeren på vesentlige helsepolitiske spørsmål. Språket er lettfattelig, også for en leser uten særskilt kjennskap til svensk. Selv om man gjennomgående refererer til svenske undersøkelser og svenske forhold, er forholdene i våre to land såpass like at det er all grunn til å anta at det meste også er gangbart hos oss.
