Chatu, Sukhdev
The hands-on guide to clinical pharmacology
3. utg. 248 s. Chichester: Wiley-Blackwell, 2010. Pris GBP 20
ISBN 978-1-4051-9195-1
Målgruppen er først og fremst studenter som trenger et hjelpemiddel i puggingen frem mot farmakologieksamen, og ferske sykehusleger som trenger et hendig oppslagsverk, som dekker det meste man trenger å vite om de mest brukte medikamentene.
Det praktiske formatet passer utmerket i en frakkelomme. Boken er delt inn i 15 kapitler etter organsystem eller terapiomåde.Forfatteren innleder hvert kapittel med kortfattede behandlingsretningslinjer for de vanligste tilstandene innenfor terapiomådet, deretter kommer et avsnitt om viktige legemiddelgrupper (f.eks. antidepressiver i psykiatrikapitlet), før forfatteren presenterer enkeltmedikamentene. Layouten er oversiktlig, med beskrivelse av ett medikament per side, konsistent inndelt i avsnittene indikasjoner, virkningsmekanisme, bivirkninger, kontraindikasjoner, interaksjoner og administrasjonsvei. Dertil kommer til slutt et avsnitt om spesielle forhold vedrørende bruken og effekten av medikamentet.
Stikkprøver har ikke avslørt noen feil. Utvalget av medikamenter og detaljnivået i opplysningene om dem synes fornuftig for en håndbok i dette formatet. Selv om engelske og norske terapitradisjoner ikke er veldig ulike, vil nok utvalget av legemidler ikke helt matche norske forhold. Styrken er at forfatteren gir et overblikk over de farmakologiske egenskapene til sentrale legemidler på en rask og oversiktlig måte. Boken er poengtert og god på det farmakodynamiske området – her finner man bedre og langt mer tilgjengelige opplysninger enn i f.eks. Felleskatalogen – men tilsvarende svak på farmakokinetiske opplysninger, som i det store og hele mangler. Opplysningene om bivirkninger og interaksjoner er nokså sparsomme og begrenser seg til de presumptivt viktigste. Utelatelsen av doseringsangivelser bidrar nok også til inntrykket av at boken egner seg best for studenter. Forskrivere må fortsatt basere seg på mer omfattende oppslagsverk for å finne tilstrekkelig informasjon. Spørsmålet er vel om elektronisk tilgjengelige oppslagsverk som Felleskatalogen og Legemiddelhåndboken gjør denne typen håndbøker overflødige for de fleste leger i klinisk arbeid.
Jeg anbefaler håndboken først og fremst til studenter som et nyttig redskap i eksamensforberedelsene, men også til leger som er mer enn gjennomsnittlig interesserte i farmakologi, og som ønsker en kilde til rask og poengtert informasjon om legemidlene de putter i pasientene sine.
