Gustavsen, Bjørn
Qvale, Thoralf U.
Aase Sørensen, Bjørg
Innovasjonssamarbeid mellom bedrifter og forskning
Den norske modellen. 216 s. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2010. Pris NOK 349
ISBN 978-82-05-3 9872-6
Dette er en bok om metoder og erfaringer fra snart 50 års samarbeid mellom arbeidsliv og forskning om å utvikle nye og nyskapende arbeidsorganisasjoner. Det er en blanding av historie- og lærebok. Forfatterne begynner med å gå igjennom forutsetningene for den nordiske trepartsmodellen (partene i arbeidslivet og regjeringen). Vi blir introdusert for debatten om industriell spesialisering som bakgrunn for å følge forskningserfaringene i det såkalte Samarbeidsprosjektet LO/NAF. Den siste delen omfatter nyere forsøk innenfor samme tradisjon og noen teoretiske betraktninger og perspektiver fremover.
Sosialpsykologen Einar Thorsrud (1923 – 85) får sin rettmessige plass i denne fortellingen, som pioner, initiativtaker og inspirator for samarbeidsforsøkene, og som lærer for en generasjon norske arbeidslivsforskere. For Thorsrud var hovedbegrunnelsen for arbeidsorganisatoriske forandringer at de skulle tjene demokratiet som en verdi i seg selv, men de skulle også sette arbeidslivet i stand til å møte utfordringene fra ny teknologi. Samarbeidet med partene i industrien bygde på en forutsetning om at demokrati også ville gi produktivitetsutvikling.
Det vi kan kalle Thorsrud-skolen, har preget norsk arbeidslivsforskning gjennom flere tiår. Forfatterne viser hvordan forskerne synliggjorde arbeidets organisering som en overordnet faktor i arbeidsmiljøet. Det er jo den faktoren som til sjuende og sist bestemmer hvem som skal utsettes for hva, hvor lenge og med hvilken grad av innflytelse på egen arbeidssituasjon. Arbeidsmiljøforbedringer måtte skje ved medvirkning fra arbeidstakerne. Men var det reell medvirkning eller «følelse av medvirkning»? Utviklingsprosessen skulle gi læring og erfaring på alle nivåer i organisasjonen.
Prinsippene for en god arbeidsorganisasjon som disse forskningsmiljøene utviklet, ble institusjonalisert i arbeidsmiljøloven av 1977. Prinsippene er beholdt ved senere revisjoner, tross forsøk underveis på å redusere lovverket til en snever «risikobasert» lov.
Men det betyr at lovverket forutsetter et klima for meningsutveksling som ikke alltid er til stede i virkeligheten.
Helsevesenet er et godt eksempel. De lever kontinuerlig i omorganiseringens tid. De ideene Thorsrud og medarbeidere sto for, og som denne boken oppsummerer, fortjener en renessanse også i den sammenhengen. For Thorsrud var det et hovedpoeng at organisasjonsprosessene ble lagt opp slik at det var spillerom for synspunktene og erfaringene til dem som var direkte berørt. Nyordninger skulle ikke bare tilflyte de ansatte ovenfra. Det var en prosess der både ledelse og ansatte skulle lære av erfaring. I en tid da mye «organisasjonsutvikling» domineres av instruksjoner ovenfra og av konsulenter utenfra, dokumenterer forfatterne en rik tradisjon av forskning og erfaring i Norge om betydningen av å vektlegge de ansattes innflytelse og medvirkning.
