Veale, David
Neziroglu, Fugen
Body dysmorphic disorder
A treatment manual. 488 s, tab, ill. Chichester: Wiley-Blackwell, 2010. Pris GBP 40
ISBN 978-0-470-85121-0
«Body dysmorphic disorder» (BDD) kalles i ICD-10 dysmorfofobi (uten vrangforestillinger) og er en undergruppe av hypokondrisk lidelse (F45.2). Imidlertid skiller lidelsen seg ganske sterkt fra «vanlig» hypokondri, og den er i DSM-IV klassifisert som egen lidelse under somatoform lidelse.
Målgruppen er fagfolk som møter pasienter med dysmorfofobi. Forfatterne er henholdsvis psykiater og psykolog. Dysmorfofobi innebærer en ekstrem opptatthet av en imaginær eller liten fysisk anomali, som regel i ansiktet. Søkelyset kan være rettet mot en asymmetri eller noe med brystene, beinene, kjønnsorganene osv. Et godt orienterende spørsmål er: «Bekymrer du deg mye over utseendet ditt, og skulle du ønske at du tenkte mindre på det?» De fleste pasienter med dysmorfofobi oppfatter seg selv som ekstremt stygge. Studier viser en prevalens på 3 – 18 % dysmorfofobi hos pasienter som søker plastisk kirurgi. Pasientene er vanligvis ikke psykotiske. De fleste med dysmorfofobi bruker mye tid på å speile seg, sjekke, sammenlikne nye og gamle bilder og gruble. «Hvorfor skal jeg være så stygg? Hvis jeg bare får ordnet dette, blir alt bra». Mens noen sjekker hele tiden, vil andre unngå å sjekke, aldri speile seg, helt unngå sosial kontakt med andre etc. Hudleger kan møte fenomenet hos pasienter som klorer og sjekker ekstremt mye på små aknelesjoner, arr eller andre små hudforandringer. Basert på forskning og egne erfaringer presenterer forfatterne en kognitiv atferdspreget modell, som også danner utgangspunktet for terapi. De få kontrollerte studiene som finnes av psykoterapi og medikamentell behandling (vanligvis et SSRI-preparat), refererer man til i boken. Det er en utfordring å få til en god allianse med pasienten, siden legens vurdering alltid skiller seg sterkt fra pasientens opplevde problem.
Det har liten effekt å si til pasientene at de ser helt ok ut. Da er det bedre å hjelpe pasienten til kritisk å vurdere sine egne tanker og atferd, og man kan introdusere ideen om at noen mennesker vurderer seg selv unødig negativt. Et bilde som brukes, er at pasientene med dysmorfofobi har mistet brillene med rosa fargeglass, som de fleste av oss har på når vi vurderer oss selv. Det er et eget kapittel for plastikkirurger og hudleger. Man får tips om hvordan man kan gjenkjenne pasienter med dysmorfofobi, og unngå unødvendige og skadelige inngrep. Hvis plastikkirurgen lukter dysmorfofobi og ikke på noen måte kan forstå eller gå god for pasientens forslag til inngrep, kan legen presisere at han/hun ikke tror inngrepet vil bedre situasjonen og ev. foreslå henvisning til psykolog/psykiater. Man skal unngå lange diskusjoner om defekten er reell eller innbilt, men kort konstatere at som fagperson finner man ikke inngrepet forsvarlig å gjøre.
Boken er grundig, omfattende og praktisk rettet. For en privatpraktiserende plastisk kirurg vil den kunne gi en bedre forståelse av hva som kan ligge bak at man enkelte ganger ikke forstår problemet som pasienten presenterer. Da kan man unngå å gjøre pasienten en bjørnetjeneste ved et unyttig inngrep, og man kan spare seg selv en rekke ubehageligheter når pasienten etter inngrepet klager på resultatet. Pasienter med dysmorfofobi er vanligvis ekstremt misfornøyde med sitt utseende, også etter en korrigerende operasjon. Hudleger kan bl.a. få nyttig kunnskap om såkalt psykogen ekskoriasjon, og psykiatere som får henvist pasienter med dysmorfofobi, vil finne mange nyttige og konkrete tips til økt forståelse, alliansebygging og intervensjon.
