Holland, Jimmie C.
Breitbart, William S.
Jacobsen, Paul B.
Psycho-oncology
2. utg. 685 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2010. Pris GBP 95
ISBN 978-0-19-536743-0
Det angis at dette er andre utgave av denne boken, noe som er både riktig og feil. Allerede i 1990 var den utrettelige Jimmie Holland ved Memorial Sloan-Kettering Cancer Center i New York redaktør av Handbook of Psychooncology (1). I forordet der sier man profetisk: «The treatment of cancer has come to be an extremely technical undertaking, based almost entirely within the busiest and most active wards of the hospital, and involving the strenuous efforts of highly specialized professionals, each taking his or her responsibility for a share of the patient’s problem, but sometimes working at a rather impersonal distance from the patient as an individual.» Målet med boken den gang var å gi svar på spørsmålet: «Where can I learn about the psychological problems of cancer patients and how to treat them?» I 1998 var svaret på 1 189 tospaltede sider (2), mens denne utgaven er krympet til 685 tilsvarende sider. Nå er spørsmålet kanskje heller: Skaffer onkologer og onkologiske sykepleiere seg psykologisk kunnskap om pasientenes reaksjoner, og bruker de den, eller har de mer enn nok med en travel klinisk hverdag og den raske utviklingen av kreftdiagnostikk og behandling?
Den nye utgaven speiler onkologiens utvikling ved at kreftoverlevelse, palliasjon og reaksjoner på gentesting er kommet mer i fokus. Psykoonkologien ved barnekreft er nå blitt så omfattende at den er tatt ut – sannsynligvis for å komme i en egen bok. De psykologiske reaksjonene på å få kreft og tilpasningen til sykdommen er satt på slankekur i den nye utgaven. Kanskje fordi så mange kommer i rimelig psykologisk balanse etter en krisereaksjon i forbindelse med diagnose og primærbehandling?
Boken avspeiler på mange måter amerikansk onkologi og måten den er organisert på. Av de 165 forfatterne er 138 (84 %) amerikanere, 13 kanadiere og ni europeere, mens fem er fra andre verdensdeler. Amerikanske onkologer holder høyt faglig nivå, og de er flinke pedagoger. Stikkprøver viser gjennomgående godt innhold og god skrivemåte i de ulike kapitlene.
Det er noen sider ved disposisjonen jeg stiller spørsmål ved. Det er egne kapitler om screening av henholdsvis kolorektal kreft, livmorhalskreft, brystkreft og prostatakreft. Det er grunn til å hevde at all screening har en generell psykologisk problematikk som kan beskrives for seg. Deretter kan man beskrive det spesielle ved hver av kreftformene. Tilsvarende er det 14 kapitler om psykologiske forhold ved ulike kreftformer. Det gode er selvfølgelig at leseren kan gå direkte til «sin» kreftform. Ulempen er at det generelle og overordnete blir borte. Det finnes kapitler om 12 grupper av velkjente psykiske lidelser slik de arter seg hos kreftpasienter. Den vanlige onkolog har vel mer enn nok med å slå fast at en psykisk lidelse er til stede, og søker vel i mindre grad kunnskap om hvordan kreft arter seg hos mennesker med schizofreni.
Hovedredaktør Jimmie Holland har alltid ment at det er noe spesielt med kreft, men er det tilfelle? Når 65 % av kreftpasientene lever mer enn fem år etter diagnosen, er ikke kreft da en kronisk sykdom med omtrent samme dødelighet som hjerte- og karsykdom? Er det da grunn til å tro at det er så mange spesielle psykologiske forhold ved kreft? Forfatterne dekker mange ulike psykologiske intervensjoner for kreftpasienter, men er kanskje ikke så tydelige på at luften har gått noe ut av ballongen? Den eneste skandinaviske forfatteren, danske Christoffer Johansen, slår nøkternt fast: «The results of the latest replication studies indicate that the hypothesis that psychotherapy alone or therapy for specific states of mind (e.g. depression, hopelessness or helplessness, poor quality of life, life crisis, existential problems) improves survival should be abandoned.» (side 656).
Enkelte viktige temaer er lite belyst. Ett gjelder personlighetens betydning for livsstil, sekundær forebygging og det å leve med kreft (3). Et annet er likemannsarbeidet (peer support), og et tredje den store innsatsen som kreftforeningene og pasientorganisasjonene gjør i feltet. Boken egner seg som oppslagsbok for dem som arbeider mye med psykologiske forhold hos kreftpasienter, og for relevante sykehusbibliotek.
Samlet sett kan jeg konkludere med at det onkologiske stebarnet er blitt omtrent 35 år, det er fortsatt i vekst og utvikling, selv om betydningen av psykologiske intervensjoner og oppfatningen av kreft som noe spesielt, kanskje har gjort vitaliteten noe mindre sprudlende enn før.
