Økt spesialisering preger moderne medisin. Dette gir mer spisskompetanse, men mindre breddekompetanse. En side av dette er mer revirtenkning. Faget blir delt opp i mitt og ditt. De som er gode på noe, får et eierforhold til akkurat det fagområdet og påberoper seg retten til å være de eneste som skal drive med det. Dette er ikke nødvendigvis en fordelaktig utvikling for den enkelte pasient. Også innen medisinen er det en økende erkjennelse av at alt henger sammen med alt. Det kan være et motsetningsforhold mellom dette og det at stadig flere kan mindre og mindre om mer og mer.
Økt samarbeid mellom spesialister er en måte å møte denne utfordringen på. Det bidrar til høy totalkompetanse i behandlingsforløpet og sikrer at alle pasientens behov blir ivaretatt. Artikkelen «En ung mann med mononukleose og hevelse over høyre øye» av Nils Petter Wold Fossland og medarbeidere beskriver akkurat dette. En rekke spesialister ved et regionsykehus samarbeidet tett omkring en pasient med en potensielt livstruende sykdom og sikret at han ble frisk. Dette er et eksempel til etterfølgelse. I utgangspunktet burde tverrfaglig samarbeid på sykehus være enkelt å få til. Det finnes imidlertid elementer i dagens sykehuspolitikk som gjør at det en del steder er vanskelig. Funksjonsfordeling mellom sykehus kan innebære at spesialister som trengs i et behandlingsteam, er spredd på ulike steder. Endringer i sykehusstruktur innebærer at ressurser flyttes. Noen får og andre mister. Det finnes en rekke eksempler på at dette skaper dårlig samarbeidsklima mellom kolleger. Slike forhold er det viktig å ta hensyn til når fremtidens helsevesen planlegges, til det beste både for pasienter, fagfolk og begrensede ressurser.
