Martinussen, Monica
Kvantitativ forskningsmetodologi i samfunns- og helsefag
343 s, tab, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2010. Pris NOK 429
ISBN 978-82-450-0888-3
Målgruppen er ifølge omslaget doktorgradsstudenter og masterstudenter, men boken kan også være nyttig for forskere i samfunnsvitenskap og helsefag. Redaktøren skriver i forordet at hensikten er å presentere korte oversikter på norsk over sentrale temaer innenfor kvantitativ metodologi for stipendiater og forskere.
Forfatterne tar for seg et utvalg av til dels avanserte metoder, og nivået er trolig uegnet for de fleste masterstudenter. De ni kapitlene omfatter utvikling av måleinstrumenter, moderne testteori, G-teori, måling i et krysskulturelt perspektiv, regresjonsanalyse, evaluering av tiltak, epidemiologi, metaanalyse og strukturelle likningsmodeller. Dette synes å være temavalg som spriker i litt forskjellige retninger, og jeg opplever heller ikke boken uten videre som en naturlig enhet, snarere som et knippe forskjellige oversiktsartikler der nøkkelordet er «kvantitativ». Redaktøren innrømmer da også at utvalget av metoder til dels er basert på personlige preferanser.
Tittelen kunne kanskje forlede en til å tro at dette kunne være en statistikkbok rettet mot medisinere med noe forskningserfaring. Det er det ikke. For en fagperson med bakgrunn i medisinsk forskningsmetode viste det seg å være uventet sterk vektlegging av psykometri og spørreskjemaer. Kanskje burde jeg ha forstått det uten å kikke på innholdsfortegnelsen. Ordet kvantitativ brukes atskillig sjeldnere i den medisinske og naturvitenskapelige tradisjonen enn i den samfunnsvitenskapelige. Det betyr selvsagt ikke at boken ikke kan være nyttig for andre enn psykologer, men en del av metodene som behandles, er temmelig avanserte, og man får neppe utbytte av et gitt kapittel uten å ha gode basiskunnskaper på forhånd.
Noen av kapitlene er likevel klart relevante for medisinere med interesse for forskningsmetoder. Det første kapitlet omhandler klassisk testteori og utvikling av spørreinstrumenter og har dermed klar relevans for forskere som utvikler og validerer spørreskjemaer, f.eks. om livskvalitet, og burde også være av interesse for dem som bruker ferdig validerte og allment aksepterte skjemaer i egne forskningsprosjekter. Vanlig brukte, men ikke alltid forståtte, begreper og betegnelser som reliabilitet, faktoranalyse og Cronbachs alfa blir greit gjennomgått. Den moderne testteorien (Rasch-modeller etc.) forutsetter mer bakgrunnskunnskap enn det undertegnede besitter, for at man skal få fullt utbytte av lesningen. I epidemiologikapitlet gir forfatterne en god og lett tilgjengelig innføring i metoder og typiske problemer knyttet til å trekke konklusjoner fra epidemiologiske undersøkelser. Kapitlet om regresjonsanalyse er praktisk rettet, pedagogisk oppbygd og usedvanlig velskrevet. Det er nesten en minilærebok på norsk og helt sikkert veldig nyttig for mange medisinske stipendiater som strever med store datasett, modellering og anvendelse av statistisk metode utover det helt elementære.
Ville jeg anbefale boken for en doktorgradsstudent med medisinsk bakgrunn? Trolig ikke, siden den ikke «treffer» mine egne forskningsfelt. Derimot vil jeg som veileder helt sikkert av og til låne den bort og si «les regresjonskapitlet før vi diskuterer analysene dine videre». Har den en plass? Ja, jeg tror det. Det er ikke en bok man vil lese fra perm til perm, men den synes å kunne dekke et behov for korte, praktiske innføringer i avanserte (psykometriske) metoder, og hver enkelt leser kan plukke ett eller flere temaer som har relevans for egen forskning. Lærte jeg noe om et fagfelt jeg kun kjenner randsonen av? Ja, definitivt. Men målgruppen er som sagt først og fremst psykologer med behov for mer inngående kunnskap om utvalgte metoder.
