Brækhus og medarbeidere presenterer i Tidsskriftet nr. 13 – 14/2010 den for mange leger vanskelige vurdering av fysisk og mental helse når det gjelder egnethet for innehav av førerkort for motorkjøretøy (1). Schanke og medarbeidere ved Sunnaas sykehus følger opp problemstillingen og diskuterer opprettelse av trafikkmedisinske sentre som en mulig løsning (2). De antyder en modell med sentre innen spesialisthelsetjenesten med spisskompetanse på førekortvurderinger ut fra problemstillinger som rus, psykiatrisk sykdom eller kognitiv funksjonsnedsettelse.
Førerkortvurdering og egnethet vil i all hovedsak dreie seg om eldre mennesker, en heterogen gruppe når det gjelder psykomotorisk tempo, syn, reaksjonstid og funksjon i muskel- og skjelettsystemet. Psykiatrisk sykdom er et annet vanskelig område, der symptomer knyttet til persepsjon, informasjonsprosessering, konsentrasjon, hukommelse, psykomotorisk aktivitet, oppmerksomhet, impulskontroll, dømmekraft, problemløsning, vrangforestillinger og hallusinasjoner kan gjøre bilkjøring vanskelig, slik Brækhus og medarbeidere presenterer dette mangfoldet i klinisk vurdering som vil kunne inngå i en optimal evaluering av enkeltindivider (1).
Men hvorfor ikke benytte kjøresimulatorertester? Trafikkflygere har i mange år måttet gjennomføre årlige flysimulatortester for å fornye sertifikatet. Ved hjelp av en kjøresimulator vil man kunne teste mulig funksjonssvikt når det gjelder alle disse egenskapene, men da slik de vil vise seg i trafikkbildet blant andre trafikanter, i bytrafikk og på riks- og motorveier. I en simulator må den testede gjøre riktige valg og tilpasninger i trafikken i henhold til et stadig skiftende trafikkbilde og ta hensyn til trafikkreglene, uten å utsette seg selv eller andre trafikanter for fare. Feil straffes med prikkbelastning – det bør være en øvre grense for innehav av førerkort.
Det er et betydelig antall eldre som hvert år skal vurderes for egnethet til å inneha førerkort, og det er stadig forbundet med betydelig ubehag for legen å skulle nekte noen dette. Kanskje gjelder dette spesielt når vi skal vurdere våre eldre kolleger – historien går om den tilårskomne professoren som var så svaksynt at han ikke kunne gå tur i skogen på egen hånd, men førerkort for bil hadde han!
Den medisinske vurderingen vedrørende egnethet som sjåfør er stadig helt avgjørende ved epileptiske, cerebrovaskulære og enkelte nevrologiske, psykiatriske og kardiale lidelser. Men for det store antallet eldre som må ha den nødvendige rutinemessige fornyelse av retten til å kjøre bil, bør man kanskje åpne opp for at legene kan slippe det belastende dilemmaet mellom pasientlojalitet og medansvar for trafikksikkerheten. Man bør kunne overlate det til kjøresimulatorer, administrert av biltilsynet, fremfor å opprette tverrfaglige trafikkmedisinske spesialistsentre med tverregionalt samarbeid, som antydet fra Sunnaas sykehus (2). Slike spesialistsentre vil uansett ikke kunne få kapasitet til å utrede en økende «kjørelysten» eldre del av befolkningen.
