Jon Amund Kyte hadde i Tidsskriftet nr. 22/2010 en spennende og klok leder: Vi vet mer enn vi kan begripe (1). Han peker på at naturvitenskapen har frembrakt store mengder data, og undres på om det oppstår behov for helt andre verktøy. Han nevner at samfunnsvitenskapelige spørsmål sjelden kan besvares med testbare hypoteser og at dette ikke skyldes mangel på data. Det skyldes «snarere mengden og kompleksiteten av all informasjon som er tilgjengelig». I biologiske systemer er denne kompleksiteten ofte forårsaket av tilbakekoblingssløyfer.
Skal man analysere sammensatte systemer, må man dele dem opp i sine enkelte bestanddeler og studere hver del for seg (2). For hver lille del eller faktor kan det lages hypoteser, som eventuelt kan testes etter naturvitenskapelig metodikk. Til slutt må dette imidlertid integreres, slik at man kan forstå helheten. Det enkleste er systemer der de enkelte komponenters virkninger kan adderes. Komponentene i systemet fungerer uavhengig av kontekst. Systemet har ikke tilbakekoblingssløyfer, det vil si verken positiv eller negativ feedback. I systemer med feedback, derimot, virker utdata tilbake på inndata i årsakssekvenser, slik at det kan oppstå ikke-lineære sammenhenger (3).
Individer har ulik sensitivitet når det gjelder den patogene effekten av belastende hendelser (2). Ulikheten kan skyldes tidligere erfaringer, genetisk utrustning, personlighet eller sosial klasse. Genenes virkninger av varierer blant annet som funksjon av miljøpåvirkning. Virkningene av mange faktorer er kontekstavhengige (2). Man kan ikke addere faktorer og regne med at de vil ha like stor vekt hos alle, effekten vil variere fra individ til individ. Dette gjelder neppe bare psykiatrien.
