Epikrisen er et viktig virkemiddel i kommunikasjonen mellom sykehusene og fastlegene og bidrar til kontinuitet i behandlingen. Men hvem skal og hvem kan epikrisen sendes til?
Helse- og omsorgsdepartementet kom 29.6. 2010 med presiseringer i journalforskriften (1, 2). Som hovedregel skal det nå sendes epikrise til henvisende helsepersonell i tillegg til pasientens fastlege.
Krav om oppfølgingsansvar?
I pasientjournalforskriftens § 9 står det at epikrise skal «sendes det helsepersonell som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølgning» (1). Tredje ledd i samme paragraf åpner for at epikrisen også kan sendes til innleggende/henvisende helsepersonell. Denne bestemmelsen er inntil nå blitt tolket svært restriktivt, slik at man for å kunne motta epikrise må ha et oppfølgingsansvar for pasienten, med mindre vedkommende aktivt gir sitt samtykke. De fleste legevaktleger har ikke noe slikt oppfølgingsansvar og har derfor heller ikke hatt muligheten til å lære gjennom å få tilbakemelding på diagnostisering og eventuell påbegynt behandling.
Problemstillingen ble reist gjennom en henvendelse fra Helse Sør-Øst til Helse- og omsorgsdepartementet 15.10. 2009 (3), etter at helsetilsynet i Telemark for noen år tilbake tok et initiativ for at legevaktlegene skulle kunne dra nytte av epikrisen til å lære av og eventuelt korrigere sin atferd. Helse- og omsorgsdepartementet har i brev av 29.6. 2010 (2) til Helse Sør-Øst, med gjenpart til øvrige regionale helseforetak, kommet med presiseringer om at epikrisen som hovedregel skal sendes til henvisende helsepersonell i tillegg til pasientens fastlege. Dette vil måtte føre til endret praksis for de fleste helseforetak.
Læring
Legeforeningens utvalg for kvalitet og pasientsikkerhet er opptatt av hvordan epikrisen kan bidra til læring og endring av klinisk praksis og dermed til bedre sikkerhet for pasientene. Sentralstyret i Legeforeningen vedtok 28.4. 2008, etter forslag fra utvalget, en handlingsplan for pasientsikkerhet (4). Utvalget arbeider kontinuerlig med å foreslå tiltak som skal oppfylle handlingsplanen. Ett av disse har vært å stimulere helseforetak til å sende epikriser til legevaktleger og andre innleggende leger, slik at henvisende lege i læringsøyemed kan få kjennskap til endelig diagnose og behandling.
Departementets presiseringer om utsendelse av epikrise er en kjærkommen tolking av regelverket og understøtter utvalgets syn. Det som gjenstår, er at de regionale helseforetakene, som er adressater for presiseringen, tar de nødvendige initiativer for å endre praksis i den kliniske hverdag.
