Sagvaag, Hildegunn
Arbeidsliv, alkohol og kjønn
143 s, tab, ill. Stavanger: Hertervig Akademisk, 2010. Pris NOK 200
ISBN 978-82-8217-013-0
«Tverrvitskapeleg folkehelsevitskap er det overordna perspektivet, der synet på virkeligheten og synet på kunnskap kompletterar kvarandre basert på holistisk menneskesyn og pluralistisk ontologi». Slik beskriver Hildegunn Sagvaag innholdet i sin bok Arbeidsliv, alkohol og kjønn – om arbeidsplassen som en mulig arena for forebygging av alkoholproblemer. Vi skjønner straks at det ikke dreier seg om en praktisk veileder, snarere en akademisk avhandling.
Det er nettopp det boken er. Og som forsker og akademiker spør jeg om hvorfor man utgir sin akademiske avhandling som bok tre år etter disputasen. Er det bare fordi det er viktig for universitetet i Stavanger å få dette gode forskningsarbeidet innlemmet i sin akademiske publikasjonsserie? Som leser, og ikke minst som bokanmelder, føler jeg meg snytt. Her er jo den akademiske diskursen for lengst avsluttet, disputasen fant sted 28. august 2007. Hvorfor ikke heller nå skrive slik at «vanlige folk» i arbeidslivet kan ha nytte av boken?
For selv om boken er godt skrevet, på klingende nynorsk, er den så akademisk at avstanden til bakken blir for stor. Og vedleggene som det vises til i teksten (intervjuguider, informasjonsskriv etc.) har forsvunnet på veien.
Den empiriske delen av avhandlingen er basert på data fra forskningsintervju og narrativer fra personer som har opplevd at alkoholen etter hvert grep forstyrrende inn i tilværelsen, spesielt i forhold til jobben. Forskningsspørsmålet er: «Kva meiningsskapande prosessar involverer tilsette seg i når den enkelte i sin alkoholbruk blir eit tema på jobben?». Forfatteren viser, på en elegant måte, at det her ikke minst er klare kjønnsforskjeller: Mens mennenes alkoholrisiko særlig knytter seg til reisevirksomhet og det som kalles «relasjonsarbeid i fjerne relasjonar», finnes kvinnenes risikosituasjoner i det som kalles «omsorgsarbeid i nære relasjoner». Sagvaag skriver finurlig at for mennene blir arbeidsarenaen en arena for relasjoner, og for kvinnene blir hjemmearenaen en arena for arbeid.
Det er mulig jeg ikke helt forstår den samfunnsvitenskapelige plattformen denne studien er basert på. Men forfatteren gjør det ikke lettere for meg når hun skriver om naturvitenskap og menneskekunnskap (s. 25): «Når det gjeld fenomen som er ontologisk subjektive i sin natur, som til dømes opplevingar og erfaringar, er teleologiske forklaringar og hermeneutisk forståing, relevant.» Her er det mange kvalitative honnørord. Men jeg stusser over hvordan en studie som denne kan gjennomføres uten i særlig grad å diskutere opplevelsen av alkoholavhengighet som et biologisk fenomen. Videre savner jeg en bredere forståelse av kulturelle forskjeller i alkoholtilgjengelighet – drikkekulturenes «fuktighet». Selv om Sagvaag viser at det kan være betydelige forskjeller i oppfatningen av hva som er avvikende alkoholatferd, synes jeg ikke dette utnyttes godt nok ved f.eks. å se på klassiske yrkesmessige forskjeller i forhold til fuktighet, altså yrkesmessig variasjon i alkoholrisiko. Men det utkrystalliseres ett klart, ikke-akademisk råd, særlig til mannlige alkoholrisikanter: Reis mindre! Dette har allerede vært fremme i media en rekke ganger med utgangspunkt i Sagvaags forskningsarbeid.
