Galtung, Rigmor
Fullt lys og stummende mørke
277 s. Oslo: Cappelen Damm, 2010. Pris NOK 329
ISBN 978-82-02-31526-9
Rigmor Galtung (f. 1969) er en av landets mest kjente standup-komikere og en glitrende imitator. Første gang jeg så henne parodiere Gro, trodde jeg faktisk at det var selve landsmoderen som hadde en noe aparte fjernsynsopptreden. Fullt lys og stummende mørke er en selvbiografisk beretning om forfatterens liv med gjentakende depresjoner og hypomani. Boken er delt inn i 24 kapitler med etterord av psykiaterne John Erik Berg og Tormod Husebø.
Målgruppen er folk flest, men også fagpersoner innen psykiatrien fordi boken beskriver forfatterens opplevelser av det å motta både psykoterapeutisk og medikamentell behandling. De første kapitlene handler om forfatterens opplevelse av foreldrenes skilsmisse da hun var 11 år, hennes erfaringer med angst allerede i ungdomstiden og hvordan hun, på tross av disse problemene, klarte å gjennomføre sin utdanning innen teaterfaget i København. Boken er delvis bygd opp kronologisk, men vi blir ikke belemret med uviktige detaljer fra forfatterens private liv.
Etter hvert utviklet hun alvorlige depresjoner og ble innlagt på psykiatrisk avdeling. Hun fikk god hjelp av psykoterapi, men også av ulike typer medikamenter. Hun beskriver behandlingsmetodene på en uvanlig nøktern og realistisk måte, her er det ingen svartmaling eller romantisering. Rigmor Galtung har på tross av sin kreative legning opplevd depresjonens stummende mørke. I perioder beskriver hun seg selv som psykotisk, og etter hvert opplevde hun at elektrokonvulsiv terapi (ECT) var den mest effektive behandlingsformen. Jeg har til gode å lese en liknende bok som på en så ærlig måte får frem både sykdommens lammende styrke og terapiens potens.
Språket bærer noen ganger preg av at boken er en subjektiv beretning, noe som kler boken godt. Hun er god til å trekke grensen mellom det private og det personlige, og hun er raus med ros til både familie og profesjonelle hjelpere. Samtidig skildrer hun også noen møter med behandlere som ikke har vært konstruktive. Hennes erfaring er at man må lytte og utvise respekt, men også kunne diagnostisere og administrere behandling. Hun beskriver ikke innleggelsene som noe hun ønsket seg, men alt i alt ga ikke sykdommen henne noe valg.
Jeg vil anbefale boken på det sterkeste. Jeg synes den bør leses både av såkalte pasienter og av terapeuter. Budskapet er at den ene posisjonen på ingen måte utelukker den andre. Depresjoner er nok i hovedsak destruktive opplevelser, men de inneholder også spirer til et dypere liv. I Rigmor Galtungs fremstilling blir denne innsikten klar uten at den får romantikkens slør. Det er noen ganger fullt lys også i stummende mørke.
