Gule, Lars
Den fjerde opphengingen
Beretningen om et varslet justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar.
614 s. Larvik: Ariadne forlag, 2010. Pris NOK 449
ISBN 978-82-90477-47-4
En mye brukt metafor for en politietterforskning er at det er som å legge et puslespill; et puslespill der man ikke på forhånd vet hva bildet skal forestille, der noen brikker mangler, er ødelagt eller hører til et helt annet bilde. Dette puslespillet kan i prinsippet alltid legges på nytt, og kanskje bitene nå vil danne et annet bilde.
Lars Gule vil legge puslespillet på nytt i en mye omtalt sak, der en av hans nærmeste kolleger, en forsker fra Bangladesh, er anklaget og dømt for konemishandling. Gule mener å kunne vise at dette er «et varslet justismord», der det meste har sviktet, både politietterforskningen, de rettsmedisinsk sakkyndiges arbeid, domstolenes behandling og medias dekning av saken.
Boken bærer først og sist preg av å være et forsvarsskrift, og Gule legger ikke skjul på at han samarbeider nært med den tiltaltes forsvarer. I tillegg hevder han at boken også skal være en «vitenskapelig avhandling» om hvorfor og hvordan en etterforskning kan svikte. Disse delene er i liten grad skilt fra hverandre, noe som er synd, for de avsnittene som på generelt grunnlag omhandler forståelse og forklaring (hermeneutikk) innenfor rammen av strafferettspleie og profesjonsutøvelse, har enkelte interessante betraktninger, likeledes noen av forslagene til kvalitetssikring av bevisvurdering.
Forfatteren hevder ellers: «Det er ikke nødvendig for forskningen at forskeren er nøytral i forhold til resultatet i en bestemt sak for å leve opp til forskningens normer og standarder.» Ikke alle vil være enig med ham i det. Han omtaler ulike former for skjevhet (bias) som kan skade en etterforskning, men han synes å bagatellisere sin egen forforståelse som kan føre til systematiske skjevheter i konklusjoner, selektiv sitering og tendens til sirkelargumentasjon.
Gules engasjement i saken er så sterkt at det går ut over troverdigheten i hans argumentasjon, uavhengig av om han har rett eller ikke i sine anklager. Et eksempel: Når Gule kritiserer kvaliteten på de rettsmedisinske erklæringene, støtter han seg på vurderinger av en person som har vært partsoppnevnt sakkyndig for forsvarersiden. Dersom han virkelig hadde ønsket en uhildet og faglig kompetent vurdering, burde han heller ha henvendt seg til relevante fagmiljøer i et av våre naboland. Det kan se ut som han forventer selvstendig etterforskningsaktivitet hos de sakkyndige i et omfang som i alle fall denne anmelderen er ukjent med fra norske rettssaler. Han formulerer forslag til mandat for de medisinsk sakkyndige med spørsmål som åpenbart går utenfor deres kompetanseområde, samtidig som han et annet sted kritiserer at de sakkyndige i sine erklæringer går utenfor sitt kompetanseområde.
Boken er for øvrig tunglest, full av gjentakelser og digresjoner og med mange skrivefeil.
