Heslet, Lars
Fra det yderste
240 s, tab, ill. København: Bogværket, 2010. Pris DKK 375
ISBN 978-87-92420-14-5
Idet jeg tar boken i hånden, tenker jeg: «For en bok!» Omslaget, innbindingen, papiret, typografien, presisjonen i de gjengitte kunstverkene, luften rundt teksten på sidene, rausheten i illustrasjonene, et stort noteapparat, en omfattende ordliste – alt vitner om omtanke, kvalitetsbevissthet og god råd. Denne boken er mer påkostet enn prisen tilsier. Slikt er sjelden vare i den medisinske faglitteraturen.
Boken er nemlig en medisinsk fagbok, selv om forfatteren selv kategoriserer den som «fusionsgenre» fordi den omfatter flere typer tekster. Den er skrevet av en lege for leger. Lars Heslet, professor, tidligere klinikksjef ved Intensiv Terapi Afdeling ved Rigshopitalet København og seniorforsker på samme sted til 2007, fremlegger sine faglige betraktninger fra dette stedet, fra «det yderste næs, hvor liv og død kæmper, hvor ingen standardprocedurer findes».
Heslets anliggende er sprunget ut av erfaringen fra dette neset. Han vil tematisere hva som skjer i et fag som har behandling av syke, og omsorg for døende mennesker, som oppgave, og som baserer behandlingen og omsorgen i all hovedsak på naturvitenskapelig forankret kunnskap hvor «alt der ikke kan sættes på tal – er blevet skrællet av».
Det overordnede temaet er altså spørsmålet om den medisinskfaglige kunnskapens vesen og gyldighet, og om legitimiteten av den kunnskapen som rangeres høyest: den som tillater standardiserte, evidensbaserte svar. Heslets faglige erfaring tilsier nemlig at nettopp den kunnskapen, nettopp slike svar, kan føre til at «videnskapen stiller sig mellem patienten og lægen – og spærrer for det tillidvækkende, unike møde».
Heslets filosofiske ståsted er nær Danmarks store filosof, Søren Kierkegaard, og dennes utlegninger av forholdet mellom en hjelpetrengende og en hjelper, og om betydningen av hjelperens mer-viten som en grunnleggende forutsetning for å kunne hjelpe. Denne mer-viten stiller Heslet opp mot det rådende medisinske prosjektet av kvalitetens kvantifisering for å oppnå bedre-viten. Det prosjektet innebærer, ifølge Heslet, en «faustisk» ambisjon og en fare for at «mennesket på faustisk vis sættes på formel». Som kjent var dr. Faustus, slik Goethe gjenskapte ham fra en middelaldersk fortelling, en vitenskapsmann som ervervet høyeste kunnskap ved å gi fra seg evnen til empati, til innlevelse i andres livs- og erfaringsverden.
Vår danske kollega Heslet advarer mot et helsevesen der sykehus bærer preg av å være terapifabrikker med definerbare produksjonsmål, og der legerollen kan bli faustisk i betydning av «lægen som teknokrat, sælger og reservedelsekspert i det medisinske lagerrum, hvor den bedste vare på hylden er den ’evidensbaserede medicinske viden’».
Denne teksten fra spenningsfeltet mellom bedre-viten og mer-viten bæres av en egen legitimitet: et vell av kliniske historier om betydningen av legens med-menneskelighet. Alene den omfattende delen Børn der mister er verdt hele boken. Samtidig blir forfatteren stående fast i tradisjonelle dikotomier, slik som skillet mellom det bevisste og det ubevisste. Og selv om han refererer til nyeste forskning som er i ferd med å oppheve det medisinskfaglige skillet mellom psyke og soma, går heller ikke han alltid dit «hvor den anden staar». Derfor får han aldri vite hvorfor hans kollega, dr. Wilhelm, hatet sin far så mye at han både ble storviltjeger og skjøt i stykker sitt eget ansikt – men ikke for å dø.
