Washer, Peter
Emerging infectious diseases and society
191 s. New York, NY: Palgrave Macmillan, 2010. Pris USD 85
ISBN 978-0-230-22132-1
I 1967 uttalte den daværende amerikanske helsedirektøren, William H. Stewart (1921 – 2008): «It is time to close the book on infectious diseases.» Denne uttalelsen reflekterte en svært vanlig oppfatning i 1950- og 60-årene, da mange, også ledende helsepolitikere, mente at moderne antibiotika og kjemoterapi hadde løst de viktigste infeksjonsproblemene i vår del av verden. Intet kunne vært mer feilaktig. I årene etter 1970 er flere enn 30 nye mikrober, som årsak til sykdom hos menneske, oppdaget, inkludert hiv, legionella, hepatitt C-virus, Ebola-virus, Hantavirus og sars. Økende resistensproblemer hos mange vanlige bakterier skaper også flere problemer. Dette har ført til begrepet «emerging infectious diseases» (EID), som sammenfatter infeksjoner forårsaket av mikrober som enten har dukket opp nylig, ikke har vært erkjent tidligere, eller har økt sterkt i utbredelse. Slike infeksjoner er blitt en viktig del av infeksjonsmedisinen i vestlige land i de siste tiårene, og enhver infeksjonsmedisiner må ha et visst kjennskap til dem.
La det være sagt med en gang: For den som ønsker en korfattet medisinsk innføring i fremveksten av infeksjonssykdommer, er Peter Washers bok ikke egnet. Washer er ikke selv medisiner, og det fremgår klart at han egentlig er lite interessert i de medisinske aspektene ved de aktuelle infeksjonene. Han synes faktisk å være noe skeptisk til hele begrepet, idet han antyder at mye av innsatsen bak introduksjonen av det, med egne konferanser, eget tidsskrift og nyopprettede professorater langt på vei var manipulerende PR-fremstøt med det underliggende motiv å skaffe nye ressurser til feltet infeksjonsmedisin.
Washers hovedinteresse er alle de sosiologiske og psykologiske mekanismene som ofte utløses i forbindelse med trusler fra infeksjonssykdommer. Han støtter seg her bl.a. på teorier fra sosialantropologer som Mary Douglas (1921 – 2007) og sosiologene Anthony Giddens (f. 1938) og Ulrich Beck (f. 1944). Disse delene inneholder utvilsomt enkelte interessante hypoteser, men også mye stoff som virker noe søkt og spekulativt for medisinere. I sin omtale av samfunnets og den medisinske verdens oppfatninger av store epidemier tar Washer i bruk postmodernismens og sosialkonstruktivismens begrepsapparat og snakker om f.eks. aids som en «sosial konstruksjon».
Det er ikke bare EID-begrepet som er gjenstand for Washers kritiske betraktninger. Han har liten tro på bioterrorisme som en viktig trussel. Også her mener han at motivet bak haussingen av bioterrorismetrusselen var ønsket om økt finansiering av ulike forskningsformål og av det offentlige amerikanske helsevesenet. Han hevder at både motiver og manipulatoriske mekanismer mer eller mindre var de samme som tidligere ble benyttet i «konstruksjonen» av EID-begrepet. Ifølge Washer ble anthraxangrepet gjennom brevpost, etter 9/11-angrepet i New York, utnyttet av hauker i Bush-administrasjonen i argumentasjonen for invasjonen i Irak i 2003. Når Washer nærmest «dekonstruerer» hele bioterrorismetrusselen, som han omtaler som «bioterrorismemyten», avslører han imidlertid en betydelig perspektiv- og kunnskapsløshet. I dagens samfunn kan muligheten for bioterrorisme ikke avfeies så nonchalant. Vi skal heller ikke glemme at det var flere dødsfall etter anthraxangrepet i USA i 2001.
Den som er interessert i EID-begrepet og infeksjonsmedisin, vil utvilsomt finne en del interessant stoff i Washers bok, forutsatt at man ikke irriterer seg for mye over hans spekulative påstander og tilbøyelighet for postmoderne vinkling i vurderingen av sentrale problemer i moderne infeksjonsmedisin. Boken er derimot uegnet for den som ønsker en innføring i de medisinske aspektene.
