Sandberg, Sveinung
Pedersen, Willy
Cannabiskultur
248 s, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2010. Pris NOK 329
ISBN 978-82-15-01771-6
Med det store bildet av cannabisplanten og omslag i resirkulert papir er boken visuelt en markør for innholdet. Den vil kunne finne sin plass i bokhyllen hos den pasjonerte cannabisbrukeren eller i butikker for alternativ livsstil. Tilnærmingsmåten og den faglige diskursen levner imidlertid ingen tvil om at forfatterne ivaretar en kunnskapsrik, vitenskapelig fundert, analytisk tilnærming til bruken av cannabis i Norge. Slik sett bør boken ha en nokså bred appell.
Boken utmerker seg ved å være fri for politiske, konsensusbaserte normative holdninger knyttet til bruken av cannabis. I stedet er den basert på en lang rekke intervjuer med aktive cannabisbrukere. Denne kombinasjonen av utforskende, kognitiv tilnærming, faglig interesse og søkelys på rusmidlets betydning for den enkelte er for øvrig selve kjernen i en rusmedisiners tilnærming til pasienten. Helt avgjørende for å lykkes i behandlingen er at pasienten selv opplever bruken som et problem, og innser at bruken av et stoff er en definerende del av det pasienten ønsker hjelp for.
Intervjuene, som er den bærende delen, illustrerer hvordan cannabis for mange er med på å definere en alternativ livsstil, og hvordan det faktum at et stoff forbys, i seg selv bidrar til utenforskap og marginalisering, og dermed forsterker og opprettholder subkulturen. Cannabis er et forbudt stoff, og samfunnet reagerer med bruk av straff og sanksjoner. Et nærliggende eksempel er at kjøretøyforskriftens helsekrav er uforenlig med cannabisrøyking. Fylkeslegen i Rogaland har presisert at jevnlig cannabisrøyking gjør at man ikke oppfyller førerkortforskriftens helsekrav. Er man åpen om cannabisbruk, bør man være innstilt på å være fotgjenger – ikke alle er det.
Cannabis har sløvende og dempende egenskaper, er søvnfremkallende, gir søthunger og påvirker korttidshukommelsen. Mange av intervjuobjektene utnytter disse virkningene for å mestre dagliglivets utfordringer, det være seg psykiske problemer, smerter, i kreativ hensikt eller for å kunne inngå i en sosial sammenheng. Forfatterne beskriver hvordan enkelte utnytter plantens biologi til å dyrke varianter tilpasset spesielle formål. En del av intervjuene viser også variasjonen i bruken av cannabis.
Innslaget av rene cannabisbrukere i pasientgruppen i rus- og avhengighetsmedisin er liten. De helsemessige konsekvensene må derfor anses å være heller små – særlig når man tar hensyn til at dette er det mest brukte illegale rusmidlet. Historiske og geografiske tilfeldigheter har ført til at alkohol og tobakk er de mest utbredte rusmidlene i vårt land. At disse er blant de mest skadelige er nok bakgrunnen for en sterk avholdsbevegelse, som gjerne ser alle stoffer som skadelige, og ønsker forbud og sanksjonering. Boken er på flere vis en klar konstatering av hvordan forbud og sanksjonering bidrar til stigmatisering og kriminalisering av bruken av en plante. Den ene forfatteren, Willy Pedersen, har også merket seg dette. Han har endret sitt syn fra å være for straff og forbud til åpent å støtte regulert omsetning.
Leger forventes å kunne forholde seg til bruk av ulike stoffer på en kunnskapsbasert måte og bør derfor ha genuin interesse av å lese boken.
