Bjørkum, Per Arne
Annerledestenkerne
Kreativitet i vitenskapens historie. 3. utg. 420 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2009. Pris NOK 449
ISBN 978-82-15-01536-1
Per Arne Bjørkum presenterer en anekdotisk fremstilling av vitenskapshistorie og vitenskapsteori beregnet på «alle som er interessert i en grundigere forståelse av forskningens vesen». Det er altså ikke en lærebok i vanlig forstand i de to disiplinene, men forfatteren, som er dekanus ved Det teknisk-naturvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Stavanger, håper at leseren har «fått en noe bedre forståelse for hvordan ny kunnskap oppstår, og at den uenigheten som dagens naturforskere demonstrerer, er slik den alltid har vært».
Det er vanskelig ikke å bli imponert av den omfattende lesningen og den arbeidsinnsatsen som må ligge bak dette verket – 400 tettskrevne sider, for en stor del med liten fontstørrelse og uten et eneste bilde eller figur. Per Egil Hegge, som har anmeldt en tidligere utgave, skriver at «denne boken er et storverk, intet mindre». Likevel er min vurdering sterkt ambivalent. Forfatteren presenterer et meget stort antall illustrerende eksempler fra naturvitenskapenes historie. Hovedmengden av eksemplene er fra fysiske disipliner og fra de nærliggende delene av matematikk og kjemi, men biologi og medisin er også representert. Eksemplene er for en stor del interessante. Disse delene anbefaler jeg for lesere som har en viss bakgrunn i naturvitenskap fra videregående skole.
Det er når forfatteren forsøker å generalisere fra eksemplene, at jeg får store problemer med deler av teksten. Hans viktigste vitenskapsteoretiske referanser ser ut til å være Thomas S. Kuhn (1) og Karl Popper (2), men det er særlig når Bjørkum generaliserer utover de synspunktene han kan finne støtte for hos Kuhn og Popper, at han ofte blir uklar og i enkelte tilfeller direkte misvisende. Et eksempel på det siste er kapitlet 2.1 Hypoteser, lover og teorier og modeller (s. 210). Her hevder han at en hypotese er et utsagn om en konkret situasjon eller et konkret tilfelle, dvs. noe som ikke vil gjenta seg, mens teorier uttaler seg, basert på lover, om fenomener som har generell gyldighet. Dette svarer ikke til vanlig språkbruk i vitenskapsteori, og er heller ikke noen fruktbar eksplikasjon av de to termene. Ifølge den vanlige (og fruktbare) bruken av termen hypotese kan en hypotese være en antakelse om et enkeltfenomen, men også en antakelse om lovmessige sammenhenger. Hele den moderne fremstillingen av den hypotetisk-deduktive metoden i naturvitenskapene bygger på denne bruken av termene. Termen teori brukes dessverre på to forskjellige måter i vitenskapelig (og vitenskapsfilosofisk) litteratur. Dels brukes termen synonymt med hypotese.
En av de mer kjente spissformuleringene til molekylærbiologen Sydney Brenner (f. 1927) illustrerer denne bruken: «Theories should be treated like mistresses. One should never fall in love with them, and they should be discarded when the pleasure they provide is over.» Utsagnet har samme innhold og er like underholdende om termen «theories» erstattes av «hypotheses» i dette utsagnet. Dels brukes termen teori om et omfattende system av lovmessige sammenhenger, som enten kan være satt frem som en hypotese for å undersøke hvilke fenomener og observasjoner som kan forklares fra teorien, og hvilke fremtidige observasjoner som kan forutsies, eller teorien kan være et etablert og empirisk godt begrunnet system av lovmessige sammenhenger. I 1905 var Einsteins spesielle relativitetsteori et eksempel på den første typen, mens den kinetiske gassteorien i dag er et eksempel på en empirisk godt begrunnet teori.
Et kapittel (2.3, s. 278 – 95) gir etter mitt syn en helt misvisende fremstilling av Den statistiske metoden i teoribygging og bruken av datateknologi. I dette kapitlet finner jeg flere utsagn som best kan karakteriseres som vås: «Den statistiske måten å jobbe på kan i følge sin natur aldri føre til en teori som gjør seg uavhengig av (de mange) eksemplene. Statistiske relasjoner er relasjoner mellom eksempler, ikke mellom rene fenomener, slik tilfellet er i lover og teorier» og «Statistiske hypoteser om naturen kan bare brukes hvis man kjenner til de eksemplene (i tid og rom) fra fortiden som hypotesen bygger på, fordi hypotesen bare er gyldig for det datasettet den er etablert på.» For å være litt brutal: Det virker som Bjørkum er helt opphengt i det snart 200 år gamle årsaksbegrepet til Laplace («fullstendig årsak»), som fortsatt kan være fruktbart i fysiske disipliner, men som absolutt ikke er det i andre naturvitenskapelige disipliner. Videre gir boken et sterkt inntrykk av at Bjørkum egentlig ikke har skjønt hovedideene bak den hypotetisk-deduktive metoden slik den brukes i naturvitenskapelige fag.
Jeg anbefaler absolutt ikke boken for lesere som ønsker en innføring i moderne vitenskapsteori og vitenskapsfilosofi. For slike lesere finnes det gode bøker både på norsk og fremfor alt på engelsk.
