Kragh, Jesper Vaczy
Det hvide snit
Psykokirurgi og dansk psykiatri 1922 – 1983. 475 s, tab, ill. Odense: Syddanske universitetsforlag, 2010. Pris DKK 398
ISBN 978-87-7674-403-8
Det hvide snit er en bok om lobotomi i Danmark. Forfatteren er historiker og har gått gjennom danske arkiver og et stort antall journaler fra danske «sindssygehospitaler». Han finner at mer enn 4 500 pasienter fikk psykokirurgisk behandling frem til 1983, derav mer enn 4 000 lobotomi, dvs. at nervebanene fra frontallappene til sentrale hjerneområder ble skåret over med grove og dårlig funderte metoder. Dette er, skriver han, relativt sett et høyere antall enn i noe annet land. Er det noe spesielt med Danmark?
Den hjernekirurgiske tradisjonen settes i sammenheng med utviklingen og bruken av malariabehandling, insulinkomabehandling, cardiazolsjokk og elektrosjokk. Hver av disse metodene blir grundig beskrevet i egne kapitler. Det utviklet seg ifølge forfatteren en somatisk, medisinsk tradisjon som viste til positive resultater, mens asylene ellers kunne ses som demoraliserte oppsamlingsplasser for samfunnets sykeste. I 1935 injiserte portugiseren Egas Moniz (1874 – 1955) og hans medhjelper, kirurgen Almeida Lima (1903 – 85), absolutt alkohol sentralt i frontallappene til en 63-årig portugisisk kvinne fra et psykiatrisk sykehus. I de påfølgende månedene ble pasienten beskrevet som roligere, noe Moniz oppfattet som helbredelse. Samme år ble enkle kirurgiske inngrep prøvd ut – og lobotomiens grunnlag var utformet. Flere alvorlige bivirkninger viste seg nokså raskt. Disse ble i hovedsak oversett. Resultatet var, foruten at Moniz i 1949 fikk Nobelprisen i medisin, at 60 000 – 80 000 individer verden rundt ble lobotomert, derav altså 4 000 i Danmark.
Forfatteren analyserer utviklingen med særlig søkelys på Danmark. Han har satt seg inn i hva danske overleger har sagt og skrevet, og han har gått gjennom arkivene i Direktoratet for Statens Sindssygehospitaler og lest saksfremstillinger og referater. Mot denne bakgrunnen drøfter han indikasjonsstillingen og ledende psykiateres tankegang. Psykiaterne kom, skriver han, med de fysiske metodene inn i det gode medisinske selskap karakteristisk for tiden før og særlig etter den annen verdenskrig. Lobotomien ble en del av utbyggingen og moderniseringen av dansk psykiatri. Sterke systemiske krefter og gode intensjoner førte til at man overså alvorlige skader og følgetilstander langt ut over det rimelige.
Den som er interessert i dansk psykiatris historie, vil finne en velskrevet kilde til forståelse, forundring og forargelse. Imidlertid var det neppe noe spesielt med dansk psykiatri. De samme kreftene og de samme argumentene preget i denne tiden norsk psykiatri (1, 2). Dette er viktig fordi også dagens psykiatri møter sterke krav om å løse vanskelige problemer med små midler. Lobotomiperioden bør lære oss hvor farlig det kan være å trekke vidtgående konklusjoner på grunnlag av få kasus med kort oppfølgingstid. Adekvat empirisk grunnlag og etisk refleksjon må være sentrale premisser for veivalgene fremover.
