Aasen, Henriette Sinding
Halvorsen, Rune
Silva, António Barbosa da
Human rights, dignity and autonomy in health care and social services: Nordic perspectives
221 s, ill. Mortsel: Intersentia Publishing, 2009. Pris EUR 54
ISBN 978-90-5095-877-6
Forfatterne av denne boken argumenterer for humanistisk etikk i nordisk helse- og sosialtjeneste. Den er redigert av juristen Henriette Sinding Aasen, samfunnsviteren Rune Halvorsen og filosofen António Barbosa da Silva. Bakgrunnen er menneskerettighetene, og spørsmålet er: Hva er det etiske og juridiske grunnlaget for å beskytte menneskerettighetene til mennesker hvor autonomien står på spill; barn, personer med kognitiv funksjonsnedsettelse, med psykisk lidelse eller med kroppslige funksjonshemninger? Åtte forskere fra de nordiske landene svarer.
I de to innledende kapitlene gjør Barbosa da Silva og Aasen grundig rede for det humanistiske menneskesynet og menneskeverdprinsippet (post-kantiansk humanisme). Menneskeverdet er den mest grunnleggende verdien, og den er lik for alle mennesker. Autonomien varierer hos mennesker, men det gjør ikke verdighet og integritet. Derfor er menneskets verdighet, ikke autonomi, det ypperste grunnlaget for helsetjenesteetikk, lov og menneskerettigheter. Det ikke-humanistiske menneskesynet og den ikke-humanistiske etikken kritiseres. Denne analysen er viktig og opplysende fordi den viser at sentrale ord i etikken, som verdighet, har meget forskjellig betydning i humanistisk og ikke-humanistisk etikk. Mens man i humanistisk etikk hevder at verdigheten er lik for alle, hevder man i ikke-humanistisk etikk at den ikke er det. Den anses avhengig av hva personen har ytt, av kompetanse, samfunnsposisjon eller moralsk verdi.
Tekstens overordnede idé er at det humanistiske menneskeverdprinsippet beskyttes av et knippe mer spesifikke prinsipper. Integritetsprinsippet (respekt for integritet, sårbarhet og identitet) forsvares som overordnet. De andre prinsippene er ikke å gjøre skade, autonomi (informert samtykke, taushetsplikt, politisk frihet), velgjørenhet (inkludert ekte paternalisme) og rettferdighet. Når autonomiprinsippet ikke kan brukes, gjelder det i hver enkelt situasjon på en konkret og nyansert måte å finne den rette balansen mellom de andre prinsippene. Pasientens/brukerens egen oppfatning bør så langt som mulig tas med i vurderinger. Forfatterne viser også sammenhenger mellom etikk og juss.
I egne kapitler tar forfatterne for seg bruken av det humanistiske menneskeverdprinsippet: barns rett til å delta i avgjørelser som angår dem selv (Kirsten Sandberg og Marit Skivenes), forsvar av menneskeverd hos mennesker med kognitive svikttilstander (Aasen) og når tvang enkelte ganger bør brukes i den psykiske helsetjenesten (Mette Hartlev). En svakhet ved den nordiske politikken, for mennesker med funksjonshemninger med hensyn til reelle muligheter til å arbeide, belyses (Halvorsen og Bjørn Hvinden). Forskningsetiske spørsmål når menneskeverd kommer i konflikt med forskningsverdier, diskuteres (Barbosa da Silva og Salla Lötjönen) også.
For etisk interesserte er boken tankevekkende og viktig å bruke tid og krefter på. Innen helsetjeneste og NAV vil jeg si at målgruppen er klinikere, veiledere, forskere, ledere og planleggere som har forkunnskaper om etikk.
