Hawkes, Christopher H.
Doty, Richard L.
The neurology of olfaction
244 s, tab, ill. Cambridge: Cambridge University Press, 2009. Pris GBP 45
ISBN 978-0-521-68216-9
Luktesansen ble utviklet for 550 millioner år siden og har en uhyre kompleks nevroanatomisk organisering som er helt annerledes enn våre øvrige sansesystemers. Det er bl.a. det eneste sansesystemet som kommuniserer direkte med cerebral cortex uten å gå veien om thalamus. I likhet med den andre av våre to kjemiske sanser, smakssansen, har luktesansen tradisjonelt hatt en noe «annenrangs» posisjon i klinisk medisin, sammenliknet med våre øvrige sanser. Ingen som har lest den foreliggende boken, vil være i tvil om at dette er høyst ufortjent.
Forfatterne er en britisk nevrolog, Christopher Hawkes, og en amerikansk luktforsker, Richard Doty. Sistnevnte er opphavsmannen bak den første standardiserte lukttesten i utbredt klinisk bruk, og er forfatter av over 300 artikler og flere bøker, de fleste innen lukt- og smaksforskning. Alt dette er destillert ned til denne lille boken på snaut 250 sider.
Resultatet er en liten perle av akademisk leseglede. I fem kapitler gjennomgår forfatterne luktesansens anatomi og fysiologi, klinisk luktevaluering, ulike forstyrrelser av luktesansen, forskjellige nevrodegenerative lidelser som affiserer luktesansen, og utredning og behandling av luktlidelser. Alle kapitlene er rikt illustrert i svart-hvitt, og de avsluttes med korte oppsummeringer etterfulgt av fyldige referanselister. Det avsluttende registeret er utfyllende og godt. På gammeldags manér er alle fargeillustrasjonene samlet for seg midt i.
Innledningskapitlet er en pedagogisk «tour de force». På mindre enn 50 små sider presenterer forfatterne en oppdatert oversikt over de anatomiske og fysiologiske aspektene av luktesansen – inklusive den grunnleggende luktforskningen som førte frem til Richard Axel og Linda Bucks nobelpris i medisin i 2004. For undertegnede, som ikke skjønte stort av Richard Axels foredrag under utdelingen av Kavli-prisen i Oslo i 2010, føles det å lese det første kapitlet som en intellektuell oppreisning: Jo, det er faktisk mulig å forstå dette likevel!
På samme kortfattede, instruktive måte gjennomgår forfatterne luktesansens betydning ved Parkinsons sykdom, Alzheimers sykdom og en lang rekke andre nevrodegenerative lidelser. De av oss som nøyer oss med å evaluere luktesansen ved hjelp av simpel gjenkjenning av kaffe og kamfer («Kan du lukte dette? Hva lukter det?»), får vårt pass påskrevet: Det er som å evaluere synsevnen ved å veive en lommelykt foran pasientens øyne og spørre: «Ser du lyset? Hvilken farge har det?»
Teksten er spekket med spennende luktfakta de færreste kjenner til fra før. Visste du at kvinner, som gruppe, har bedre luktesans enn menn? At mennesker som ikke kan lukte trimethylamin, har større tendens til å spise fisk? At den korteste veien fra en sansning til hippocampus, målt i antall synapser, går via luktesansen? At cerebellum kan aktiveres av luktstimuli?
Boken er en døråpner til det usynlige universet av lukt som ligger, bokstavelig talt, rett foran nesen på oss. Jeg anbefaler den for alle kolleger som driver, eller burde drive, vurdering av luktesans i sitt kliniske virke.
