Jacobsen, Knut A.
Bioetikk i verdensreligionene
Religion, medisin og teknologisk endring. 270 s. Oslo: Abstrakt forlag, 2010. Pris NOK 345
ISBN 978-82-7935-285-3
Det er all grunn til å ønske denne boken velkommen som den første på norsk hvor man presenterer fem verdensreligioners syn på bioetikk. Den er særlig aktuell fordi religion gjør krav på plass i det offentlige rom, også i helsevesenet, ikke minst som følge av innvandring.
Bidragsyterne utfordrer en innforstått forståelse av religion som et privat og individuelt anliggende, som man ikke behøver å forholde seg til i medisinsk utdanning og praksis. I denne boken viser de at skal man kunne møte pasienter der hvor de er, må man også ha kunnskap om religion som noe annet enn patologi.
Innledningskapitlet omhandler bioetikk og religionene, og forfatterne fremholder bl.a. mangfoldet i hver religion og vesentlige forskjeller mellom de såkalte lovreligionene og hinduisme og buddhisme. Dernest følger fem kapitler, ett for hver av verdensreligionene som omtales.
Kapitlene er bygd over samme lest – med særlig søkelys på spørsmål knyttet til livets begynnelse og slutt. Metodisk bygger fremstillingene på tekster som er utgitt av offisielle organer eller av lærde. Det er opplysende og interessant lesning, ikke minst i forhold til mangfoldighet innen hver religion, men også i forhold til de store forskjellene mellom dem. Mens kristendommen f.eks. har søkt svar på nesten ethvert tenkelig bioetisk spørsmål, har buddhismen vært lite opptatt av å finne svar, kanskje bortsett fra på det området hvor moderne medisin kan forstyrre karma i dødsøyeblikket.
Det er ingen tvil om at forfatterne formidler viktig og nyttig kunnskap om religiøse samfunns offisielle eller lærde syn på bioetikk, men det innebærer samtidig noen betydelige begrensninger. For det første tar de ikke hensyn til at det kan være betydelig diskrepans mellom hva en religion lærer, og hvordan den enkelte troende vurderer og praktiserer sin religion. For det andre forholder forfatterne seg ikke til religionenes kodifiserte praksiser, som er de som har skapt aller mest diskusjon, for eksempel: Skal helsepersonell kunne gå med religiøse hodeplagg? Skal pasienter få tilbudt halalmat? Skal medisinstudenter kunne kreve kjønnsdelt undervisning? Skal offentlige sykehus tilrettelegge for religiøse riter? Det er mulig at forfatterne ikke vil anse slik praksis som bioetikk, men det er i denne synlige praksisen at helsepersonell konfronteres med noen etiske spørsmål relatert til (fremmede) religioner.
