Lind, Marianne
Haaland-Johansen, Line
Knoph, Monica I. K.
Afasi
Et praksisrettet perspektiv. 240 s, tab, ill. Oslo: Novus forlag, 2010. Pris NOK 295
ISBN 978-82-7099-594-3
Til tross for at språkvansker etter hjerneskade har interessert mange leger og helsepersonell i lang tid, er afasi et lite pløyd akademisk felt i Norge. Etter psykolog Ivar Reinvangs banebrytende arbeider i 1970- og 80-årene, som bl.a. resulterte i Norsk grunntest for afasi (1), har det inntil nylig vært heller stille fra behandlerne. Språkvitere som Inger Moen, Helene Uri og Marianne Lind har stått for det meste av norsk afasiforskning.
På bakgrunn av den heller sparsomme forskningen på afasirehabilitering i Norge, har redaktørene som mål å dokumentere den logopediske virksomheten i Norge per i dag. Det er denne logopedivirksomheten som menes med «praksis» i undertittelen; man burde kanskje funnet plass til ordet «logopedi» i tittelen. Boken har sitt utspring i Afasiforum, et nasjonalt faglig nettverk av logopeder fra ulike institusjoner innenfor afasiomsorgen. Logopeder og logopedstudenter er angitt som primær målgruppe.
Boken inneholder 15 kapitler, hvorav forfatterne i de sju første, ut fra et teoretisk perspektiv, tar opp temaene afasirehabilitering, kartlegging og dokumentasjon, barn hhv. eldre med afasi, tospråklighet, gruppebehandling og hjelpemidler. De resterende åtte kapitlene er kasusbeskrivelser med vekt på ulike logopediske terapiformer. I sum gir de dermed en flerfasettert oversikt over hvordan afasilogopedi utøves i praksis, og hvilke teoretiske forankringer som ligger til grunn.
Det er noe uklart for meg om redaktørene ser for seg at leserne studerer boken fra a til å, eller at de leser utvalgte kapitler. Hvis sistnevnte var målet, burde kapitlene inneholde tydeligere sammendrag. Uansett kunne boken med fordel vært noe strammere redigert. Det er eksempelvis overflødig å lese for femte gang at afasi kan føre til vansker med både språkforståelse og produksjon, noe som flertallet av leserne antakelig vet uansett.
Det er en del forskjeller i hvor vitenskapelig anlagt kapitlene er, både med tanke på oppbygging, referansebruk og språklig presisjonsnivå. Videre ville boken profitert på flere figurer, bilder og tabeller for å understreke og anskueliggjøre budskapet i de enkelte kapitlene.
Redaktørene har lyktes godt med sin viktigste oppgave, nemlig å gi en god, første oversikt over afasilogopedisk praksis i Norge. Jeg vil anta at boken vil bli pensum for logopedstudenter og at mange logopeder vil finne den nyttig for å oppdatere seg og for å evaluere egen virksomhet. For andre som er interessert i afasi, og som kanskje lurer på «hva logopedene egentlig driver med», vil boken gi en kortfattet og lettlest oversikt over dagens språkterapeutiske praksis.
