Skafjeld, Anita
Graue, Marit
Diabetes
Forebygging, oppfølging, behandling. 375 s, tab, ill. Oslo: Akribe, 2011. Pris NOK 449
ISBN 978-82-7950-074-2
Målgruppen er først og fremst sykepleiere. Omfanget tilsier nok at leserkretsen først og fremst vil være sykepleiere som arbeider mye med diabetes. Men flere andre grupper innenfor og utenfor helsetjenesten vil også ha nytte av å lese boken, for å få kunnskap om en sykdom som gjennom livsløpet vil ramme en tredel av dem som fødes i Norge i 2011. De 13 forfatterne representerer klinisk medisin, helsefag, forskning og pasientperspektiv, med intensjon om å formidle kunnskap om diabetes fra et vidt spekter av synsvinkler.
Paperbacken er ryddig satt opp, men ordrik, og etter min smak har den for kjedelig layout. Det er mange lange tekstpassasjer, og selv om de er stykket opp av avsnitt er faktaruter, tabeller og kulepunkter for lite brukt. Det gjør den tung å lese, og jeg savner en ingress eller korte oversikter i starten av kapitlene som beskriver læringsmålene. Teksten er fortellende i stilen og lite stringent i oppbyggingen.
I store trekk har redaktørene lyktes i å gi et bredt perspektiv på diabetessykdommen og sette den inn i en videre ramme enn den rent medisinske. Jeg vil særlig fremheve Jorun O. Alvik Torgautens kapitler Følelsesmessige reaksjoner ved type 1-diabetes og Psykisk helse og type 1-diabetes som meget lesverdige og perspektivgivende. Brukerperspektivet er godt presentert av Diabetesforbundets generalsekretær, og kapitlene Diabetes i et livsløpsperspektiv og Diabetes i et kulturperspektiv – veiledning til personer med minoritetsbakgrunn er verdifulle bidrag som utvider den medisinske synsvinkelen. Det er også svært fortjenstfullt at redaktørene har tatt med en egen seksjon om Forskning, fagutvikling og formidling, hvor de fremhever behovet for sykepleiefaglig forskning som supplement til den rent medisinske.
Hva savner jeg? En klarere presisering av sykepleierens oppgaver som samarbeidspartner med sykehusleger, primærleger og annet helsepersonell, og som leder av diabetesteam. Hva er hensiktsmessig arbeidsfordeling ved årskontroller av diabetespasienter? Hvor mye tid er rimelig å bruke på en «vanlig konsultasjon»? Hjemmesykepleierens perspektiv? Det er også noen små unøyaktigheter som skjemmer litt: Det står for eksempel at «Omkring 5 – 10 % av de med type 2 diabetes har tegn til autoimmunitet». Men i henhold til internasjonale definisjoner skal latent autoimmun diabetes hos voksne (latent autoimmune diabetes in adults, LADA) klassifiseres som diabetes type 1. Videre hevdes det: «Metformin er førstevalg ved samtidig overvekt.» Men ifølge nasjonale og internasjonale behandlingsretningslinjer er det førstevalg ved all diabetes type 2.
Jeg anbefaler boken fortrinnsvis for sykepleiere med spesiell interesse for diabetes, men også for andre i helse- og sosialsektoren som arbeider for å lette livet for de som må leve med diabetes. Den er også aktuell for interesserte personer med «diabetes type 3» – de som har nære pårørende med diabetes. Når andre utgave kommer, håper jeg på en enda mer lettlest og leservennlig utgave.
