Føyn, Per Arne
Shaygani, Shahram
Psykodynamisk behandling av ruslidelser
244 s, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2010. Pris NOK 319
ISBN 978-82-15-01526-2
For noen år siden skrev én av denne bokens forfattere et avisinnlegg der han mente at en rekke avvik som Helsetilsynet hadde påvist ved rusomsorgen i Oslo, måtte møtes med mange nye leger og psykologer. Siden jeg er en av dem som mener at rusvernet allerede er overmedikalisert, sendte jeg straks inn et motinnlegg der mitt sluttpoeng var: «Heller mange flere profesjonelle omsorgsarbeidere enn noen få kostbare leger og psykologer med dårlig tid.» Min skepsis var derfor ekstra stor da jeg åpnet denne boken, for jeg regnet med at den var et lynkurs i psykodynamisk behandling som hvem som helst kunne ha nytte av.
Men jeg ble positivt overrasket. Boken viste seg å være en grundig og kunnskapstung innføring i psykodynamisk psykoterapi generelt og i hvilken grad og på hvilken måte slik behandling kan benyttes ved rusproblemer. Ikke noe lynkurs, men en balansert gjennomgang av hva som kreves av både pasient og terapeut. Et gjennomgående tema er hvordan overføring og motoverføring er sentrale elementer i behandlingen, og hvor viktig det er å ha en høy bevissthet omkring disse fenomenene.
Forfatternes posisjon kan illustreres med følgende sitat (s. 141): «Psykoterapi er et nyttig supplement for rusbehandlingen, men neppe nok som eneste behandlingsmetode, særlig hvis pasienten har en langtkommen ruslidelse med sosiale komplikasjoner som følge.» De viser også tydelig hvordan den største trusselen mot effektiv psykoterapi er nettopp rusen – det er ikke mulig å drive effektiv psykodynamisk behandling med en person som ruser seg. En diskusjon som de dessverre ikke tar i den sammenhengen, er om det er realistisk å tilby slik behandling til pasienter som får substitusjonsbehandling med metadon eller buprenorfen, som etter hvert er blitt det vanligste behandlingstilbudet for narkomane her til lands. De berører temaet så vidt på side 153: «Kvotemedisiner er kanskje i noen tilfeller en forståelig nødløsning […] Det handler om at en behandler forsøker å redusere de negative konsekvensene av rusavhengighet ved å gjøre pasienten avhengig av noe annet, og i det reduseres pasientens motivasjon for endring.» Dermed blir psykodynamisk behandling et alternativ, og ikke et supplement, til legemiddelassistert rehabilitering (LAR).
Psykodynamisk behandling av ruslidelser er behandling på øverste hylle, forbeholdt de pasientene som kan holde seg rusfrie over lang tid og samtidig følge et krevende terapeutisk opplegg, individuelt, i gruppe eller i et psykodynamisk behandlingsmiljø. Det er den behandlingen jeg ville valgt dersom jeg hadde et slikt behov. Og ved å lese denne boken forstår jeg lettere hvorfor medforfatter Per Føyn etterlyste flere leger og psykologer i sitt innlegg i Dagsavisen i august 2006. For selv om det på omslaget står at boken vil være av interesse for alle som berøres av ruslidelser, så er denne behandlingsformen ikke for noviser, her kreves både erfaring og innsikt. Vi får håpe at den nye spesialiteten rusmedisin vil inkludere denne kompetansen, selv om den utgjør et av psykiatriens kjerneområder.
