Geeta Gulati, Torstein Hole og Eigill Eide presenterer i Tidskriftet nr. 2/2011 en utmerket artikkel om infeksiøs endokarditt ved Ålesund sjukehus for årene 1997 – 2006 (1). Innholdet i min artikkel, som ble publisert for 40 år siden, er ikke tilsvarende lett tilgjengelig (2). Data fra undersøkelsene gir mulighet til vurdering av trender i et 45 års tidsperspektiv ved samme avdeling.
Den siste undersøkelsen er et tiårsmateriale som bare omfatter infeksiøs endokarditt. Min undersøkelse omfatter alle tilfeller av sepsis, med infeksiøs endokarditt som undergruppe i et femårsmateriale fra årene 1964 – 68. Relevante data fra endokardittmaterialet blir gjengitt her.
Hele sepsismaterialet utgjorde 51 pasienter, dvs. vel ti pasienter per år i snitt. Samlet mortalitet var 27 % (2). Av de 51 fikk ti diagnosen endokarditt. Bare én av disse døde, dvs. 10 % mortalitet (2). Min undersøkelse ble planlagt i 1966 og var derfor både retrospektiv og prospektiv. Jeg mener den gir et pålitelig tidsbilde av hvordan denne pasientgruppen ble behandlet for over 40 år siden.
Kliniske data og sammensetning i de to undersøkelsene viser ikke store forskjeller, men insidensen ser ut til å ha økt fra to til 6,3 per år (1, 2). Mortaliteten var i mitt materiale 10 %, i det siste 16 %. Prinsippene for valg av antibiotika etter resistens og behandlingslengden var like. Dette viser at infeksjonsbehandling var godt etablert. Derimot var mulighetene for kardiologiske spesialundersøkelser sterkt begrenset. Transøsofageal ekkokardiografi hadde sannsynligvis ført til at noen i mitt materiale med klassifikasjonen sepsis ville ha fått diagnosen endokarditt. Det ville gitt økt årlig insidens og høyere mortalitet i mitt materiale. Men etter min mening ville det neppe gitt så store utslag at det ville ha svekket inntrykket av at insidensen av endokarditt har vært økende.
Det indremedisinske fagområdet har forandret seg enormt fra jeg var ferdig lege i 1960. Enkelte fra min generasjon og atskillig flere av de yngre har periodevis tendens til å nedvurdere det man kunne gjøre før 1970. Disse to undersøkelsene gir ikke grunnlag for en slik nedvurdering. Verdien av det tradisjonelle kliniske skjønnet på basis av gode kunnskaper og en fullstendig klinisk undersøkelse bør ikke avskrives.
