Vi takker for interessen for vår artikkel. Ved litteratursøk fant vi dessverre ingen referanse til Frisvolds artikkel (1), sannsynligvis fordi dette hovedsakelig er kategorisert som et sepsismateriale.
Den økte insidensen av infeksiøs endokarditt i vår studie (2) kan til en viss grad, som Frisvold påpeker, skyldes økt sensitivitet til å påvise vegetasjoner ved bruken av transøsofageal ekkokardiografi. Det er nærliggende å tro at de standardiserte Dukes’ kriterer fra 1994 øker presiseringen av diagnostiseringen for infeksiøs endokarditt. Om insidensen er økende, er derfor vanskelig å si. Riktignok har vi i dag en mindre gruppe med revmatisk klaffelidelse i befolkningen, men pasientgruppen som rammes er blitt eldre, og agens er endret. Mange har også intravaskulære/intrakardiale implantater. Antibiotika brukes etter resistensmønster, og resistensmønsteret har endret seg. I Frisvolds artikkel var det kun 8 % penicillinresistente gule stafylokokker i Norge, i dag er det ca. 80 %. Den gang ble streptomycin brukt hyppig, og antibiotika ble ofte gitt intramuskulært. Streptomycin og intramuskulær administrering er ute av den kliniske hverdagen i dag.
Mortaliteten i Frisvolds materiale var på 10 %, i vårt materiale var dette på 16 %. Det er usikkert om økt diagnostisering av infeksiøs endokarditt i Frisvolds materiale ville ført til økt mortalitet hos denne gruppen. I hans materiale hadde ni av ti med diagnosen endokarditt oppvekst av grampositive agens. I totalmaterialet hadde 25 av 51 pasienter oppvekst av grampositive agens, og av disse var det ti som hadde grønne streptokokker og sju som hadde gule stafylokokker. I vårt materiale var det overvekt av grampositive agens, hovedsakelig stafylokokker og da spesielt gule stafylokokker som er mer virulente enn streptokokker. Skifte av agens kan forklares av endret pasientgruppe, og endret agens kan også eventuelt forklare et mer virulent forløp.
Kunnskapen innenfor medisinen er under stadig utvikling, og hva som en gang ble ansett som riktig behandling kan i dag være kontraindisert ved samme sykdom. Vi er enige i verdien av det kliniske skjønn på basis av gode kunnskaper. En fullstendig klinisk undersøkelse bør ikke avskrives, men den bør kombineres med maksimal utnyttelse av moderne teknologi og nye kunnskaper.
