Turner, Helen E.
Wass, John A.H.
Oxford handbook of endocrinology and diabetes
2. utg. 952 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2009. Pris GBP 33
ISBN 978-0-19-856739-4
Dette er én av 51 håndbøker i serien Oxford handbook of …, som er kjent for mange. Målgruppen er primært utdanningskandidater i endokrinologi, men også de av oss endokrinologer som ikke sliter med klisterhjerne.
Det er funnet rom for beskrivelse av svært sjeldne tilstander, f.eks. hypofysekarsinomer (60 tilfeller rapportert så langt, i verden). Videre er det positivt med et eget kapittel om endokrinologi og aldring. Jeg savner imidlertid mer om autoimmun diabetes hos voksne (Latent Autoimmune Diabetes mellitus in Adults, LADA). Behandling av subklinisk hypotyreose først ved TSH-verdier over 10 hos anti-TPO-positive pasienter er svært konservativt ut fra et skandinavisk ståsted, selv om litteraturen ikke er konklusiv. Når det gjelder veksthormonbehandling hos voksne, er imidlertid de norske kriteriene strengere. Kapitlet om laboratorieendokrinologi kunne vært utvidet til å omfatte forskjellige målemetoder som immunoassay, HPLC og GC/MS – da faget er svært laboratoriebasert. Interessante kulturforskjeller mellom Oxford i England og Norge ser vi når forfatterne anbefaler reduksjon av kveldsinsulin ved fysisk aktivitet «such as sex». I Norge fokuserer vi mer på spinning og jogging. I en avveining mellom teori og praksis synes jeg at boken kunne vært enda mer praktisk istedenfor å diskutere teoretisk uenighet.
Når jeg vurderer boken mot Internett-kilder som det kliniske oppslagsverket UpToDate, er svakheten at nye studier kommer til, for eksempel ACCORD-studien som viser at intensivert insulinbehandling øker mortaliteten hos pasienter med type 2-diabetes og samtidig hjerte- og karsykdom. For de som ønsker mer spesifikke lommehåndbøker, anbefaler jeg serien Oxford diabetes library.
Denne boken finnes også som App til 319 kroner. En annen App, EndocAlmanac, er bedre på illustrasjoner, men på ingen måte så utfyllende. Siden boken er beregnet på yngre leger kunne den i neste utgave kanskje bli enda bedre hvis en lege i utdanningsstilling blir medforfatter?
