Thingnæs, Geir
Johannessen, Jan Olav
Mestringsbok ved psykose
305 s, tab, ill. Stavanger: Hertervig Akademisk, 2010. Pris NOK 270
ISBN 978-82-8217-014-7
Ifølge forfatterne er dette en mestringsbok for mennesker med psykose eller det vi på norsk kan kalle en alvorlig forvirringstilstand, heter det innledningsvis. Det er et imponerende stykke arbeid som er gjort. Den delikate formen gjør den egnet til arbeidsbok, med spiralrygg, pent omslag og papirkvalitet som gir preg av bok og ikke hefte. Det er knapt et relevant tema som ikke er omtalt. At det ikke er et eget kapittel som tar for seg forebygging av psykotiske tilbakefall, må være en forglemmelse. Meningen er at pasient og behandler fritt kan velge hvilke temaer de vil gjennomgå. Hvert kapittel avsluttes med arbeidsoppgaver. Boken er delt inn i fire deler som tar for seg kontakt- og ressursfasen, kartleggingsfasen, problemløsningsfasen og avslutningsfasen eller oppfølgingsfasen.
Et par generelle forhold begrenser nytten: Det er relativt liten skrift, noe som kan gjøre den tunglest. Teksten er til dels omfattende og til tider repeterende, noe som gjør den unødvendig drøy. I perioder får boken et fagbokpreg som får meg til å undre på om målgruppen er tapt av syne. Er det meningen at det er behandler som skal lese teksten, og foredra den for pasienten? Eller er det primært pasienten selv som skal lese teksten? Det er viktig at denne boken ikke må bli mer enn vi orker, står det. Det er nok mange pasienter som ikke vil kunne forholde seg til denne teksten direkte. Dette er ikke uproblematisk da intensjonen er brukermedvirkning. Helt sentralt står mestringsperspektivet og en underliggende tanke om at pasienten selv må ta ansvar. Kanskje glipper akkurat det litt når man i avsnittet om empati kun refererer til at det handler om behandlers evne til å «sette seg inn i» etc. Skal man virkelig ta brukerperspektivet på alvor, må man ikke frakjenne brukerne idealet om empati. Det hører med i den typen jevnbyrdig samhandling som forfatterne legger opp til.
Så er det bruken av begrepet forvirring, som er forvirrende. Til dels bruker forfatterne det synonymt med psykose. Dette er ikke uproblematisk all den stund begrepet i etablert medisinsk språkbruk innebærer desorientering, ved for eksempel delir. Noe senere, i kapittel 5, får man inntrykk av at forvirring er synonymt med tankeforstyrrelse. Et par kapitler senere gjennomgår forfatterne de ulike diagnosegruppene, og her benytter de ikke begrepet. De nevner det heller ikke i kapittel 27 om kognitiv behandling ved alvorlige misoppfatninger, som for øvrig er et bedre begrep. Forvirring er heller ikke definert i ordlisten slik psykose er. Når forfatterne på denne måten tar et sentralt medisinsk/psykiatrisk uttrykk og gir det nytt begrepsinnhold, bør det formuleres helt eksplisitt hva de tenker. Mitt forslag er at begrepet, slik de bruker det, går ut.
Det er altså en del å gjøre til neste utgave. Jeg anbefaler imidlertid mestringsboken som et nyttig verktøy i psykosebehandlingen.
