Iwarson, Sten
Processutveckling och pasientsäkerhet– två olika sidor av samma mynt
187 s, ill. Sävedalen: Säve Förlag, 2010. Pris SEK 212
ISBN 978-91-978108-1-4
Pasientsikkerhet er et vanskelig tema. Ulike trender og skoler fremstiller fagområdet på forskjellige måter. Sammenstillingen av deltemaene prosessutvikling og pasientsikkerhet antyder fra starten av at forfatteren har en intensjon om å belyse temaet fra én bestemt side. Og intensjonen er god: Å designe for sikkerhet oppfattes av mange som en mer proaktiv tilnærming til sikkerhet i helsetjenesten, enn den mer tradisjonelle reaktive reparasjonsstrategien.
Mye av teksten kan være verdifull for en leser som kjenner feltet fra før. Men teksten kan også oppfattes som lite kritisk, og den har få referanser.
Forfatteren starter tidlig med å fastslå at pasientopplevd kvalitet er viktig, og at dette skiller pasientsikkerhet fra kvalitet. Men han henviser ikke til litteratur hvor man drøfter dette perspektivet. Forfatteren sammenlikner tidlig pasientsikkerhet og sikkerhetstenkning innen andre samfunnssektorer, f.eks. innen transportsektoren. Slike tverrsektorielle sammenlikninger er gjort av mange, men de bør neppe gjøres uten et kritisk syn på hvor relevant sikkerhetstenkning i disse sektorene er for helsetjenesten. Også beskrivelsen av hvordan Toyota-konsernet har lykkes i sin forretningsideologi virker noe ukritisk når relevansen for helsevesenet ikke diskuteres. På samme måte presenterer forfatteren blant annet kvalitetsstyringssystemene Lean Healthcare og Six Sigma som viktige verktøy i kvalitetsforbedring.
Ideene om å implementere Toyotas bedriftsideer, Lean Healthcare og Six Sigma i helsetjenestene er gamle, og flere har forsøkt å implementere dem uten at man har kunnet vise til objektive tegn på at kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten er blitt forbedret. Man ville ha forventet at forfatteren anlegger et mer kritisk perspektiv når temaet tas opp i dag. Også de delene hvor han peker på sammenhengen mellom personaltilfredshet og pasienttilfredshet, mangler dokumentasjon.
Den andre delen handler om pasientsikkerhet, som forfatteren drøfter mer inngående. Her definerer han pasientsikkerhet bredt og som et tverrvitenskapelig kunnskapsområde basert på forskning innen teknologi, filosofi, medisin, sosiologi og psykologi. Forfatteren viser til boken To err is human (1) og tiårsprogrammet for forbedring av sikkerheten ved amerikanske sykehus som ble foreslått her, men drøfter ikke de nokså nedslående resultatene av denne satsingen. En kritisk gjennomgang av status for pasientsikkerhet i USA og Europa gir ikke noen entydige resultater som tyder på at man har oppnådd mye i løpet av disse ti årene.
Forfatteren tar opp noen viktige punkter vedrørende meldesystem for pasientsikkerhet. Han viser til forsker og sykepleier Synnøve Ødegaards utredninger fra Kungliga Tekniska Högskolan. Hun hevder at meldefrekvensen øker dersom nytten av det å melde gjøres tydeligere, og at det er enighet om at et av de største hindrene vedrørende avviksrapportering er om det foreligger risiko for om rapportøren kan rammes av represalier. Det er en viktig diskusjon. Et sentralt poeng drøftes imidlertid ikke: Hva er meldesystemenes formål? Er meldefrekvensen viktig, eller skal meldingene heller gi kvalitativ informasjon som bakgrunn for å kunne forstå hvorfor feil oppstår? Også det viktige spørsmålet om pasientens medvirkning blir tatt opp: Hvor langt går den? Har pasienten rett til å velge en behandling som strider mot vitenskap og erfaring? Dette svært viktige temaet blir hengende i luften og ikke videre belyst, verken ut fra forfatterens egne synspunkter eller med basis i annen litteratur.
Mot slutten reflekterer forfatteren over trenden som går ut på å opprette nasjonale sentre for pasientsikkerhet. Han nevner britenes Patient Safety Agency og Nasjonal enhet for pasientsikkerhet i Norge. Opprettelsen av disse nasjonale pasientsikkerhetssentrene følger i dag en internasjonal trend, ikke minst støttet av ulike initiativ i EU. Men det er neppe noen internasjonal enighet om deres mandat, rolle og funksjon.
Boken er skrevet av en entusiast – en som er blitt overbevist – en som tror på de teoriene han legger frem. Den er også skrevet av en erfaren kliniker. Det gjør at det vil være mange som vil ha glede av å lese boken, og den vil ha legitimitet innen mange miljøer. Dette er ingen lærebok om pasientsikkerhet – til det er den for ukritisk og lite reflekterende. Den er snarere et debattinnlegg der forfatteren gjør seg sine personlige refleksjoner over temaene prosessutvikling og pasientsikkerhet. Og han lykkes til en viss grad med å tegne en sammenheng mellom de to temaene.
