Grimsrud, Beate
En dåre fri
510 s. Oslo: Cappelen Damm, 2010. Pris NOK 369
ISBN 978-82-02-33600-4
En dåre fri var nominert til Nordisk råds litteraturpris 2011. Den er en skjønnlitterær roman, men kan også leses som en selvbiografi. Og den kan leses med faglige briller. «Det kan bli mye kunst av forferdelige opplevelser,» sier fortelleren, «det er bare å stå på». Og det har hun sannelig også gjort. Her er hele psykiatrien samlet i én person. Her følger vi jeg-personens psykiske problemfortelling fra da hun var seks år og videre frem gjennom år med dysfunksjonelt familiesamspill, manifeste symptomer på dissosiasjonsforstyrrelse, depersonalisering, derealisasjonsopplevelser, grandiositet, selvskading, rusmisbruk, kjønnsidentitetsforvirring, svaksynthet – og etter hvert årelange psykotiske faser som behandles med innleggelser, psykofarmaka, depotmedikasjon, beltelegging, psykoterapi (psykodynamisk, kognitiv) til hun er 39 år. Innimellom er hun en stjerne på fotballaget og i bokseringen, og i gode perioder skriver hun vellykkede bøker og lager god film. Alt er fortalt i et korthugget, usentimentalt språk som samtidig formidler lidelse og desperasjon – men også triumf. Gjennom hele historien er fortelleren – eller rettere sagt minst én av de fire personene (tre menn) som fortelleren røper at hun kan skifte mellom, mektigere og mer suveren enn alle som er rundt av mulige behandlere. Det er også disse mektige personene i henne (Erik, prins Eugen), som oppfordrer til vold og utagering og til å sabotere velmente terapeuters forsøk.
Vanligvis vil slike forfattere legge vekten på hvor forferdelig dumme eller brutale eller umenneskelige terapeutene er. Ikke denne forfatteren. Behandlerne skildres med forståelse og empati, som tålmodige og velmenende, men samtidig som temmelig hjelpeløse hjelpere. De prøver å få til kontakt og samarbeid, men de har motstandere i pasienten som alltid er mektigere og som de ikke klarer å komme i en forpliktende dialog med. I det hele tatt viser boken svært autentisk hvor stor avstanden kan være mellom en pasients virkelighet og behandlernes, og hvordan en tilsynelatende svært syk, men samtidig ressursrik pasient kan slåss for livet for å slippe å samle seg til én eneste person som må stå for sine tanker og handlinger fullt ut.
Boken får også frem hvor ødeleggende det kan være når man endelig har fått til et hjelpeopplegg som en slik pasient profitterer på, og så skal alt omorganiseres nok en gang. Helt på slutten står det: «Nå har jeg det perfekt for første gang i psykiatrien. Nå har jeg mange kontaktpersoner, og kan lett få tak i noen. Jeg bor hjemme. Jeg kommer til behandlingen når jeg vil og behøver, og spiser og prater litt. Jeg treffer de samme kontaktpersonene når jeg er innlagt som når jeg er ute. De kjenner stemmene mine og min måte å være på. De kan roe meg og støtte meg når det begynner å skli utfor. Det er stor forskjell på en telefonsamtale eller et møte med hvem som helst og et møte med noen man kjenner godt. Nå forsvinner de. Nå skal alt forandres.» (s. 430). Hvis du er en psykiater som sliter med følelsen av håpløshet og hjelpeløshet i forhold til dårlige pasienter, er ikke dette en bok som gir deg mer håp. Hvis du er en psykiater som vil vite mer om hva som driver slike pasienter til å oppføre seg som de gjør, ja da tror jeg du vil være litt klokere etter å ha lest denne.
