Thuen, Frode
Kunsten å være voksen
319 s. Oslo: Cappelen Damm, 2011. Pris NOK 349
ISBN 978-82-02-30885-8
Frode Thuen (f. 1961), kjent som samlivsspaltist i Aftenposten, har tatt for seg et tema som kan anses trivielt, men også komplisert. Tittelen bærer bud om at det gjelder ikke bare å bli voksen, slik vi alle har som mål i barne- og ungdomsårene. Det gjelder like mye å forbli voksen, gjennom alle livets faser, basert på familiær, arbeidsmessig og sosial rollefungering.
Når Thuen velger formuleringen «Kunsten å være…», sier det oss at det ikke er en selvfølge å bli eller være voksen – bortsett fra rent kronologisk. Å utvikle en kunst krever oppmerksomhet, kreativitet og trening. I de seks kapitlene tar forfatteren oss med på en spennende rundreise i teori og praksis, ispedd kliniske vignetter fra hans egen psykologvirksomhet, når det gjelder personlighetsutvikling, sosiologiske betraktninger og mellommenneskelige relasjoner, spesielt de intime innenfor familiens domene.
Nettopp på sistnevnte område beveger han seg inn på en hårfin balansegang mellom bruk av erfaringer fra eget liv med omtalte familiemedlemmer og ivaretaking av nødvendig konfidensialitet. Jeg kjenner en viss uro for dette aspektet, spesielt i forfatterens omtale av egne barn fra to forskjellige kull. Først i etterskriftet, kalt Takkeord, anføres at han har hatt behov for å «kvalitetssikre» disse beskrivelsene, men at de fortsatt står for hans egen regning og ikke nødvendigvis er dekkende for andres opplevelser og erfaringer. Det er rimelig å forstå «kvalitetssikre» som at disse passasjene er avklart med eller godkjent av de involverte, men det hadde vært bedre om denne informasjonen var blitt gitt oss lesere innledningsvis, som et betryggende bakteppe for de intime betroelsene som kommer.
Et sentralt begrep er at for å bli og å forbli voksen, er det nødvendig å utvikle relasjonskompetanse. Den består av kunnskap, ferdigheter (bl.a. mentalisering), affektregulering, identitet og endringsberedskap. Vår tids voksne har langt mer kunnskap om denne rollen, gjennom allmenn utdanning og mediefokusering, enn tidligere generasjoner. Men kunnskap er ikke nok. En voksen identitet er en grunnleggende forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg slik kunnskap og utvikle de ferdighetene som skal hjelpe oss i våre mange rolleutforminger. Affektregulering er avgjørende for vår egen følelsesmessige balanse og vårt samspill med andre, mens endringsberedskap bl.a. handler om balansen mellom å kunne tilpasse seg skiftende livssituasjoner og å kunne opprettholde en viss besluttsomhet, for ikke å drive med vær og vind.
I kapittel 3, Størst av alt er kjærligheten, tar forfatteren opp skilsmisseproblematikken. Hva er best for barna: å leve med disharmoniske eller dysfunksjonelle foreldre som holder ut for deres skyld, eller å leve vekselvis med den ene og den andre mer tilfredse og velfungerende forelder, eventuelt i et nytt parforhold? Selv om det ikke finnes noen fasit i slike situasjoner, kunne han gått dypere inn i temaet, ikke minst sett fra barnas ståsted.
Thuen har mye å gi leserne når han øser av sine kunnskaper og erfaringer både som rådgiver og terapeut. Han har ikke hatt som mål å skrive en selvhjelpsbok med entydige svar og oppskrifter, men inviterer en bred leserkrets til å dele de mange spørsmålene som livet gir oss som utfordringer. Han bruker et godt og leservennlig språk. Layouten er tiltalende, og de kliniske vignettene er naturlig integrert i teksten. Jeg kan anbefale boken til alle, både i og utenfor hjelperollen, som vil høyne sitt bevissthetsnivå om det å være voksen.
