Clark, Mary Higgins
Skyggen av ditt smil
329 s. Oslo: Cappelen Damm, 2010. Pris NOK 369
ISBN 978-82-02-32587-9
Mary Higgins Clark (f. 1927) tilhører den lille, eksklusive gruppen kvinnelige krimforfattere som holder koken etter fylte 80. Hun har skrevet imponerende 42 romaner og er oversatt til en rekke språk. Bøkene hennes er å finne på flyplasser verden over.
Av de andre nålevende «grand old ladies» er jeg vel kjent med P.D. James (f. 1920) og Ruth Rendell (f. 1930). Dette er mitt første møte med Higgins Clark. Og dessverre. Hvis jeg ikke skulle anmelde boken, ville møtet vært over på første side. Mer presist, etter 11 linjer. Hvorfor? Jo, for etter 11 linjer får en av bokens hovedpersoner beskjed av sin lege om at hun har to uker igjen å leve. I beste fall tre. Og en av mine regler for å dumpe en bok (eller film) er nettopp dette billige og forslitte dramaturgiske knepet: «Du har to uker igjen å leve». Alltid to. Eller tre. Uker eller måneder. Aldri fire eller fem eller åtte. Men plikten vant, jeg leste videre. Og konklusjonen? Etter 329 sider? Vel. Heretter stoler jeg blindt på egne regler.
Hva handler boken om? Kort fortalt: de slemme og de snille, skurker og helter. Når den gamle damen, Olivia Morrow, får dødsdommen av sin lege, utløses en samvittighetskonflikt. Hun sitter på en hemmelighet. Skal hun røpe den eller ta den med seg i graven? Konsekvensene er store og mange. Hemmeligheten er begravd i en bunke brev fra Olivias kusine, Cathrine. Disse avslører at Cathrine som 17-åring fikk et barn med den unge legestudenten, Alex Gannon. Barnet ble adoptert, Cathrine ble nonne og Alex en verdensberømt og styrtrik lege som utviklet medisinske patenter. Alex kom aldri over sin store kjærlighet, Cathrine. Formuen hans havnet hos to sleske nevøer – som er i ferd med å skusle den bort. Den rettmessige arvingen til Gannon-formuen er den unge barnelegen Monica, datter av den bortadopterte sønnen og Alex Gannons eneste barnebarn.
Alt dette vet Olivia Morrow. Og når hun får beskjed om at hun bare har to uker igjen å leve, lufter hun sine samvittighetskvaler for familielegen som serverte dødsdommen. Med dette utløses plottet. Og den drevne krimforfatteren kliner til. Higgins Clark kan sitt håndverk. Og skusler ikke med virkemidlene. Her er store og små skurker, villige til å gå over lik. Skurkene ser ut som skurker og de oppfører seg som skurker. Her er de edle og ranke. Den eiegode (og vakre) barnelegen, Monica, som fortjener både den ukjente bestefarens formue og den dyktige (og råkjekke) nevrokirurgens kjærlighet. Her er en ung jente som i dølgsmål fødte et barn og deretter tilbrakte livet i kloster. Som nonne grunnla hun barnesykehus og foretok mirakuløse helbredelser av barn med hjernesvulst og leukemi. Kandidat for kanonisering og helgenstatus. Men ikke hvis hemmeligheten blir kjent.
Higgins Clark er proff og historien er oppskriftsmessig skrudd sammen. Men det blir noe sjablongmessig ukebladaktig og gammelmodig over det hele. Handlingen foregår i nåtid, men verken e-post eller mobiltelefoner synes å være oppfunnet. Brev sendes i konvolutter med frimerke på. Og både helter og skurker venter uavlatelig på at fasttelefonen skal ringe.
Oversettelsen er grei, men med noen elementære blemmer. Refleksivt pronomen kan riktignok være kinkig, men bør beherskes av både oversetter og språkvasker. Det samme gjelder utilsiktede pleonasmer som «fatal dødsulykke». På godt norsk, smør på flesk.
Bokens tittel er direkte oversatt. Originaltittelen The shadow of your smile vil sikkert vekke assosiasjoner hos lesere som husker Love theme fra filmen The sandpiper (Het strand) (1965) med Elisabeth Taylor og Richard Burton. Senere har den levd videre, takket være Frank Sinatra, Shirley Bassey og Barbara Streisand – for å nevne noen. Og rent personlig kunne jeg nok nøyd meg med musikkversjonen.
