Ramel, Björn
Läkare utan vapen
Ett reportage om antibiotikaresistens. 280 s, tab, ill. Stockholm: Natur och Kultur, 2011. Pris SEK 180
ISBN 978-91-27-12022-8
Overskriften er fra ett av kapitlene i boken til Bjørn Ramel, svensk lege, journalist og lederskribent på Sydsvenskan, en av Sveriges store aviser. Gjennom 20 kapitler belyser han den store utfordringen som moderne helsevesen nå står overfor: Mikrobene er i ferd med å avvæpne oss, antibiotika virker ikke lenger.
Forfatteren går til verks med stor grundighet. Mikrobenes store tilpasningsevne belyses på en enkel og oversiktlig måte. De er evolusjonens mestere. Han understreker betydningen av respekt. Det store flertallet er venner – og vi må ikke gjøre dem til fiender. Etter å ha blitt bombardert med antibiotika i 70 år slår mikrobene nå tilbake med en økende flokk av «resistensbomber»: MRSA, ESBL, VRE,VRSA, AmpC, KPC1, MBL, PRP, MDV1.
I boken belyses med velvalgte eksempler hvordan dette har skjedd, og med like velvalgte eksempler hvordan advarslene er blitt ignorert. Det har ikke manglet på møter og fine deklarasjoner, men det har manglet politisk vilje til å gjennomføre disse. WHO høster liten heder, det samme gjør den farmasøytiske industrien, EU og overvåkingsorganet (European Centre for Disease Prevention and Control (ECDC), som er lokalisert i en tidligere blindeskole utenfor Stockholm. Han sammenlikner resistensutvikling med klimaendringene som begge er menneskeskapte og kan hindres eller forsinkes. I dagens situasjon vil det reddes langt flere liv om man kunne hindre utvikling og spredning av antibiotikaresistens enn å redde regnskog. Det tar mye lengre tid å få senket resistensnivået enn det vi hittil har trodd.
I Norden har vi sluppet relativt lett unna. Alle nordiske land har selvsagt alle typer av multiresistente bakterier, men problemene er mindre hos oss – enn så lenge. Forfatteren redegjør for forholdene i mange land, som Kina, India, Kenya og land i Sør-Europa. Hans beskrivelse av forholdene i Hellas er ganske enkelt skremmende. Enkelte steder er forholdene så ille at man isolerer de pasientene som ikke har infeksjoner med multiresistente bakterier. Kampen anses tapt.
Problemene er mange – og svikt forekommer ofte. Ett av mange lærerike eksempler henter han fra Akademiska Sjukhuset i Uppsala. I 2002 lanserte de prosjektet «Smittfritt», med fokus på MRSA. Med den reklamen fikk de mange pasienter både fra inn- og utland – i 2004 kom det 1,5 milliarder svenske kroner fra eksterne pasienter. Da det sommeren 2005 dukket opp multiresistente Klebsiella-stammer tok det lang tid før ledelsen erkjente dette. Forfatteren undrer seg – med rette.
Selv om forholdene i Sverige skiller seg noe fra de i Norge, er det mange fellestrekk som gjør at boken vil være nyttig lesing for mange. Helsepolitikere på alle plan, registreringsmyndigheter ikke unntatt, står øverst på listen. Boken burde være obligatorisk lesing for alle konsulenter som utreder nedlegging av sengeplasser, flytting av avdelinger, redusering av viktig service som mikrobiologiske undersøkelser osv. Boken vil også kunne gi mange leger nytt mot til å si fra når dårskapen blir for uttalt. Farene med helseturisme kommer klart frem, enten det skjer på frivillig basis eller for å redusere helsekøene. Boken vil være nyttig for dem som kjemper for å bevare lokalsykehusene og også for kommunale aktører som får et større ansvar fra 2012. Forfatterens egenerfaring fra «öppen vård» og hans syn på bruk av antibiotika – redselens medisin – vil være verdifull lesing for mange allmennpraktikere.
Boken er velskrevet, lettlest og oppdatert. Det understrekes at antibiotikaresistens er overlegent den farligste og viktigste bivirkningen, og at resistensfaktorer sprer seg raskt globalt, ikke bare med pasienter, men med friske bærere, matvarer osv.
Mange har ropt ulv lenge uten å bli hørt, nå herjer en hel flokk!
