I Tidsskriftet nr. 11/2011 (1) antyder filosofiprofessor Jens Saugstad ved Universitetet i Oslo at vår forskningsgruppe i en artikkel i Science (2) og i en popularisert omtale av denne i Tidsskriftet (3) ikke viser respekt for andre fag. Vi beklager at han føler det slik. Vi har ikke skrevet våre vitenskapelige arbeider med den hensikt å fornærme enkeltpersoner eller et helt fagfelt.
Vi blir kritisert for vår henvisning til filosofen Immanuel Kants skrifter i forbindelse med resultater som tyder på et medfødt grunnlag for stedsans. Saugstad refererer til vår artikkel i Science, der vi brukte nevrofysiologiske metoder til å studere utviklingen av hjernens navigasjonssystemer (2). I innledningen til artikkelen står det en henvisning til Kant: «it has remained unclear whether rat pups form any representation of the local environment at the onset of outbound exploration, (…) as would be expected if the spatial representation system is preconfigured» (2). I det siste setningsleddet refereres det til Kant.
Her kan det være nyttig med en avklaring av terminologi. Den siterte setningen sier at spatiale representasjoner er prekonfigurerte. Dette betyr ikke at disse representasjonene er medfødte; det betyr bare at de er til stede før rotten begynner å utforske et spatialt miljø for første gang, helt i tråd med Kants ideer. I prinsippet kan de være et resultat av tidlig modning eller læring. Saugstad antar videre at vi med representasjon mener det samme som Kant. Imidlertid brukes representasjon i nevrobiologi om all nevral aktivitet som uttrykker egenskaper ved omverdenen. Det har ingenting å gjøre med hva rotten eventuelt skulle forestille seg subjektivt. Når det gjelder den populariserte omtalen i Tidsskriftet (3), kan vi være enig i at referansen til medfødte egenskaper var upresis, selv om formålet var å forenkle. Det kan i tillegg være verdt å notere seg at Science-artikkelen ledsages av en kommentarartikkel skrevet av Kant-eksperten Linda Palmer, der hun diskuterer sammenhengen mellom våre empiriske funn og Kants filosofi (4). Artikkelen hennes ender slik: «Kant believed he had established the a priori (and not merely innate) status of space as a «transcendental condition» of our representation of the world. This is, however, quite compatible with the existence of a neurobiological substrate of the mental functions he identifies, so he would likely be fascinated and delighted by these investigations» (4).
Filosofiske diskusjoner bidrar til akademisk kunnskapsutvikling, og vi håper at denne diskusjonen også vil bidra.
